Bildet viser FN-bygningen i Wien, Østerrike. Illustrasjonsfoto: Ronald Zak, AP/NTB scanpix

75 år med FN-pakten

Spørsmålet som trenger seg fram i jubileumsåret er om intensjonen med FN-pakten og de nedfelte målsettingene er nådd.

I løpet av høsten skal det markeres verden rundt at det er 75 år siden FN-pakten ble underskrevet i operahuset i San Francisco i USA.

Det skjedde 26. juni 1945. 50 nasjoner, inkludert Norge, sto som fødselshjelpere til dette unike initiativet. Pakten kom på plass etter ni uker med drøftelser, og ble ratifisert av tilstrekkelig mange land 24. oktober samme år.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Spørsmålet som trenger seg fram i jubileumsåret er om intensjonen med FN-pakten og de nedfelte målsettingene er nådd. Svaret blir både ja og nei. Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, sa at FN ikke hadde brakt «menneskeheten til Paradis, men dog holdt oss ute av helvete».

Det mest åpenbare nederlaget er at FN slett ikke har greid å forhindre kriger. På den andre siden har organisasjonen bidratt i betydelig grad til både menneskelig og økonomisk framgang for å nå målsettingen om mest mulig like livsvilkår for hele menneskeheten.

Det er ingen tvil om at FNs Fredsbevarende styrker har gjort en betydelig innsats mange steder i verden og har vært med på å dempe krig og konflikter.

Norske soldater har i mange år bidratt betydelig i dette arbeidet. Betydningen av FN-styrkenes innsats er blant annet blitt synliggjort gjennom tildelingen av Nobels Fredspris.

FNs rolle som konfliktløser er ikke like suksessrik og stadig kommer det kritiske røster som hevder at FN har utspilt sin rolle.

Det er heller slik at FN fortsatt har en veldig viktig rolle som aktør i arbeidet med å sikre fred og utvikling over hele kloden. Men utfordringene har endret seg i løpet av de siste tiårene.

Nå har internasjonal terrorisme, klimaendringer, befolkningsvekst, økende flyktningstrømmer og pandemier kommet i tillegg til kamp mot fattigdom og. Oppgavene er blitt langt mer omfattende.

For mange vil vedtaket av Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som FN gjorde i 1948, være det viktigste som organisasjonen har fått til. Alle FNs medlemsland har sluttet seg til erklæringen selv om forpliktelsene praktiseres på svært ulikt vis.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ifølge FN-Sambandet handler menneskerettigheter om forholdet mellom enkeltindivider og staten vi lever i:

«Statene har både plikt til ikke å bryte menneskerettighetene selv, og til å forebygge og hindre at innbyggerne bryter hverandres menneskerettigheter. Menneskerettighetene er universelle og udelelige. Det betyr at de gjelder for alle, og at alle menneskerettighetene er like viktige».

Norge har i alle år vært en sterk forsvarer av menneskerettighetene både gjennom bilaterale kontakter og gjennom arbeid i internasjonale organer. Nå får regjeringen mulighet til å følge opp engasjementet gjennom medlemskapet i FNs Sikkerhetsråd fra 1. januar neste år.

Men nettopp Sikkerhetsrådet er den delen av FN-systemet som har fungert dårligst etter hensikten, blant annet fordi de fem faste medlemmene i rådet har veto-rett.

Det har i sterk grad bidratt til at man ikke har funnet fram til løsninger i konfliktområder der de fem faste har kryssende sympatier og interesser.