Voksne har tålt seg ihjel Kristenliv

Pastor Torbjørg Oline Nyli mener fokuset på barn og unge har gått på bekostning av de mellom 45 og 60 år i menighetene.


Foto: Arkiv

– I din nye bok, «Generasjon savnet», kommer du med en oppfordring til de over 40 år om å ikke førtidspensjonere seg i Guds rike. Hvorfor gjør de det?

– De voksne har opplevd at barna har flyttet ut, og de har fått mer frihet igjen. Noen flykter fra menigheten, fri og fornøyd. Noen synes det er deilig å ikke lenger ta med seg barna i kirken hver søndag formiddag. Det er en tankevekker at de som har tid og ressurser til å bidra, tar pause. Noen kjenner også at menigheten har blitt fremmed, og at det bare satses på småbarnsfamiliene.

– Så de voksne har blitt nedprioritert?

– Jeg heier fram et fornyet fokus på barn og unge, og mange steder har de kjempet for å få sin rettmessige plass. Men vi har kanskje kastet ut barnet med badevannet og ikke takket de voksne som vasker gulvene eller baker til kirkekaffen. Det ungdommelige er et ideal i samfunnet, og slik er det også i kirken. Vi har sluppet ungdommene til, men vi er naive når det gjelder hvor mye de skal klare på egenhånd. Vi trenger ikke å slippe dem. Paulus dro ikke på hytta selv om Timoteus kom ut i tjeneste. Han var i tjeneste samtidig.

Vi har heiet fram det ungdommelige idealet, men vi trenger forbilder i å være trofaste.

– Er dette et angrep på de som har blitt borte?

– Nei. Hjertet mitt banker for at vi skal elske dem tilbake. De trenger ikke at vi gir dem dårlig samvittighet, for mange har gjort mye arbeid i menigheten. Mange er trøtte, og noen har sagt til meg at de er lei av å gjøre og i større grad ønsker å være. Jeg kommer med gode nyheter, og det er at vi savner dem og ønsker å være sammen med dem. Vi risikerer å miste en generasjon fra Guds rike, og det er trist.

– Har de voksne tålt for mye for lenge?

– Ja. Jeg tror noen av dem er kjempeslitne. De er slitne av å tåle. Jeg tror mange har tålt seg i hjel fordi det har vært en lovsangsbølge som har overtatt for veldig mange andre musikkuttrykk. Mange har tålt det fordi de vil at de unge skal være i menigheten. 70-åringer gjør det, men det gidder ikke 45-åringer. De synes fortsatt de er unge. Vi trenger flere samlinger uten musikk.

De må slutte å snakke om hvor gamle de er og hvor lite de har å bidra med.

– Hva er så galt med musikk?

– Det skiller oss. I boka siterer jeg Jan Honningdal. Han sier at den eneste muligheten for å delta i menighetens musikkliv i dag er å være med i et lovsangsteam. Men det er ikke alle flinke musikere som er lovsangere. Og det er ikke alle som er flinke nok som musikere, men de er lovsangere. Så hvor er det rommet der folk kan synge selv om de synger litt surt? Finnes det fortsatt fellesskapsbyggende kor? De spiller mer variert musikk på P1 enn mange har i kirken i dag. Hvorfor ikke spørre seg om hva som fungerer i den enkelte menighet, og hva de har tilgjengelig av musikere der? Musikkuttrykket vårt har blitt veldig uniformert. Det er noe vakkert når det ikke alltid er så imponerende ytre sett.

– Men dette handler om mer enn musikk?

– Ja. Vi trenger mer øyefellesskap. Vi blir ikke kjent med hverandre av å sitte i kirkebenkene og se hverandre i nakken. Når vi kjenner hverandre, tåler vi mye mer av hverandre. Om den eldre blir kjent med gitaristen som driver og vrenger på lyden, så kjenner han hjertet hans for Jesus og veien han har gått fram til nå. Da tåler han også litt vrenging. Og så kan det jo hende at gitaristen får lyst til å spille en salme, når han skjønner hvor mye det betyr for den eldre. Det er når vi samtaler om Jesus og tro, og også kanskje om det som er vanskelig, at relasjoner kan oppstå. Det gjør noe med atmosfæren når vi er glad i hverandre.

– Hva skal til for å få tilbake «generasjon savnet»?

  • Les hele intervjuet. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

 

kommentarer