De minste pastorene Leder

Da den lutherske IMI-pastoren Martin Cave underviste norske pinsepastorer, ble de største glemt. 


– Å være alene
som pastor skjønner jeg ikke at du orker, sier Martin Cave.

Den mangeårige pastoren i IMI-kirken Stavanger kikker pinsepastor Johannes Stendahl i øynene. Sistnevnte leder pinsemenigheten Betel, Dal som ligger i på Øvre Romerike mellom Hamar og Oslo. Av de rundt hundre pastorene som er samlet til medarbeidersamling for pastorer i Filadelfiakirken Oslo, leder Stendahl den minste menigheten.

Det er en sannhet så åpenbar i vår tro at den lett behandles som en klisjé.

– Det er sånne som deg jeg ser opp til, fortsetter Cave mens Stendahl står ved siden av ham og smiler skjevt.

Rogalendingen vender deretter blikket mot forsamlingen. Der forteller han om hvor lett det er å lede en stor menighet med alle sine medpastorer og ansatte som gjør unna det man selv ikke er så flink på.

– Om jeg ikke gjør så mye noen dager, så er det ikke så farlig. På Dal står det meste og faller på Stendahl. Det er de som leder små menigheter som er det virkelige heltene. Kanskje tiden er inne for å fokusere på dem, at deres navn blir de kjente og inviteres til å tale på konferanser framfor sånne som meg.

Cave avslutter seansen med ikke å be for Stendahl, men motsatt. Han ønsker å bli bedt for av sin pinsekollega fra jordsbrukstunge Dal i Eidsvoll kommune.

– De minste skal bli de største, konkluderer Cave mens hans øyne følger Stendahl som er i ferd med å gå til stolen sin i salen.

Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg.

Selv ledet Martin Cave menigheten Stavanger Indremisjon fra å være tradisjonelt bedehus med et 20-talls trofaste og jevnt over godt voksne damer til å bli en av Norges mest innflytelsesrike menigheter. Han har også vært en av de lutheranerne som med hyppighet minner pinsevenner om ikke å glemme arven fra Azusa Street. Det er lett å tenke at det vil komme et stormfullt budskap om at strategier og planer ikke betyr mye uten kraften til Den Hellige Ånd. Noe som aldri blir feil og som vi alle trenger å høre med jevne mellomrom.

Dagens budskap var mer underfundig og ganske overraskende, men først og fremst rørende kraftfullt. Det er en sannhet så åpenbar i vår tro at den lett behandles som en klisjé. Samtidig har vi lett for å ære de største, de kjente, de veltalende, de frimodige. Kanskje vi også ærer folk i kraft av sin rolle som leder av noe større, kjent og respektabelt.

Ifølge Lukas sa Jesus at «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

 

kommentarer


Anbefalte innlegg