Stjernas kamp for livet Samtalen

Av: Ane-Marthe Hop-Hansen. Foto: Øyvind Ganesh Eknes

– Je huske den fyste snøgen, sier Sondre Mulongo Nystrøm og ser ut av vinduet denne høstdagen i hovedstaden. Stjernekamp er over nå, og Sondre nøt avslutningen der alle deltakerne sang «Human» sammen i beste sendetid på statskanalen. Kontrasten er stor fra scenen på Fornebu, til begynnelsen av Sondres liv da han og søsteren Silje ble lagt bort for å dø.

Jeg har afrikanske venner i Norge, og noen ganger slår de over til swahili og regner med at jeg kan det. Men det kan jeg ikke.

– De bare lo

Han ble født i Nasianda ved grensen til Uganda. Moren døde under fødselen, og bestemoren la Sondre og tvillingsøsteren Silje bort for å dø.

Men en nabo og en onkel ville at barna skulle få leve. Spørsmålet var hvor.

Det var fullt på barnehjemmet, og på sykehuset kunne de heller ikke være. Da pinsemisjonær Svein Nystrøm møtte lederen for barnevernet i byen, fortalte hun om den vanskelige situasjonen. Han tok de tre dager gamle barna med hjem til kona Margrethe. Paret var 40 år og barnløse. De jobbet med gategutter på Kipsongo Training Centre i Kitale, et senter som drives av Pinsebevegelsen.

Sondre og Silje hadde ikke blitt badet, og Margrethe hadde verken mat eller klær til dem. Silje var ikke frisk, og etter kort tid måtte hun på sykehus. Der ble hun værende i en måned. Godt legearbeid og bønn gjorde at hun overlevde og kunne bli med hjem til Kitale igjen.

Etter fire måneder, flere samtaler med barnas far og en god del papirarbeid fikk de norske misjonærene adoptere barna. De første seks årene bodde de i Kenya.

Sondre har noen få minner fra tiden i Kitale, og han forteller med et smil hvordan det var å bo i Kenya, se ut som en kenyaner og ha norske foreldre.

– Jeg spilte fotball med guttene på Kipsongo, og da jeg fortalte hvem som var foreldrene mine trodde de ikke på meg. De bare lo. Jeg så jo at de var hvite, så jeg skjønte at jeg hadde andre foreldre, men for meg hadde det ikke noe å si. Båndet til dem er sterkere enn kjøtt og blod.

Hos Svein og Margrethe snakket de engelsk og norsk. Sondre kan bare noen få fraser på swahili. Han skulle ønske han kunne mer.

– Jeg har afrikanske venner i Norge, og noen ganger slår de over til swahili og regner med at jeg kan det. Men det kan jeg ikke. Da sier de at jeg er et skikkelig kinderegg, brun utapå og hvit inni, sier han og ler godt.

Så blir han avbrutt. En dame kommer bort og forteller at hun heiet på ham i Stjernekamp. Han tar imot komplimentet med et smil.

– Skjer det ofte?

– Hehe… Det skjedde på vei hit også faktisk. Jeg blir ikke vant til det. Det er ikke vanlig for en gudbrandsdøling, det, vet du.

 

Mobbingen

Da Silje og Sondre kom i skolealder, flyttet familien til Norge. Barna skulle gå på skole i Øyer, nord for Lillehammer. Sondre blir lett kald og husker godt den første snøen. Og de første cherroxene. Taxien som tok dem til skolen stoppet i bunnen av bakken nedenfor huset deres.

– Så vi satte oss på cherroxen og satt utfor bakken. Det var ikke bare lett for mamma, sier han og ler.

Livet på Øyer var fint for Sondre. Han og Silje hadde fetter og kusine som bodde i nærheten. Det samme gjorde en bestemor, hos henne gjorde barna lekser og spiste kaker. Sondre fikk venner på skolen. Han lekte og var trygg. Faglig klarte han seg godt. Familien tilhørte menigheten Tabernaklet, og der hadde han også venner. Alt gikk bra, helt til tredje klasse. Da begynte mobbingen.

LES MER I PAPIRUTGAVEN! 

kommentarer


Anbefalte innlegg