Filip Rygg Disippel

Filmen Disco er nådeløs med flere kristne miljøer, noe vi bør ta godt imot, selv om den ikke gir et fullstendig bilde. 

 

Det er ikke noe nytt at media- og underholdningsbransjen i Norge dekker, omtaler og beskriver kristen tro og virksomhet. VG-TV hadde den kritiske serien Frelst, NRK lagde humor av kirken med Bjarte Tjøstheim som prest og nå kom  kinofilmen Disco. En rystende fortelling som er innom både kristen-tv, nye moderne pinsemenigheter og en mer ekstrem sekt-variant som vi forhåpentligvis ikke har hatt i Norge.

LES MER: Hillsongpastor føler seg ikke imitert i «Disco»

Det er lett å tenke at dette er et slags angrep på deler av kristen-Norge, men ser vi litt mer analytisk på filmen, så handler det vel så mye om psykisk helse, seksuelle overgrep, maktmisbruk og radikalisering.

Det er ingen trøst i at mange har det bra.

For mange vil det nok være vanskelig å se at noen av svarene på disse utfordringene  finner du nettopp i de samme miljøene som denne filmen og andre stemmer iherdig prøver å karikere. Det er ofte i menighetene at mennesker med alle slags bakgrunner blir sett, opplever tilhørighet og finner en mening med livet – uten å bli radikalisert. Det er også i menighetene at mange blir satt i kontakt med sjelesørgere og etterhvert profesjonell hjelp. Men det er nyanser en film sjelden ser noe dramaturgisk poeng i å ta med.

LES MER: Karl Johan Kjøde mener Disco tegner et ekstremt bilde av pinse-Norge. 

Likevel, Disco eller andre tilsvarende fortellinger bør ikke møtes med et langt forsvarsskrift. For dem som har opplevd noe annet, er det ingen trøst i at mange har det bra. Det er dessuten ingen grunn til å si seg fornøyd, våre ufullkomne menigheter og ledere kan bli bedre.

Disco bør være en inspirasjon til å gjennomgå rutiner, se på lederskapet, jobbe med kulturen og også kritisk se om unge mennesker som 19 år gamle Mirjam (hovedpersonen i Disco), blir møtt på rett måte.

LEDER OM DISCO: Dommen over pinse-Norge

Så kan vi håpe at vi i framtiden også vil få andre fortellinger på kino. Det trenger ikke nødvendigvis være 90 minutter reklame for en av landets menigheter, men kanskje vi en gang kunne fått en film med noen flere nyanser. En film som forteller noe mer om troens enorme betydning for svært mange mennesker, og hvordan den bygger folk og samfunn.

 

kommentarer