Prestasjonsarena? Hovedsak / Leder

 

Hjelp dem til å sette på bremsen, så de holder lenge.

 

Jeg synes Disco er en latterlig dårlig film. Den er kjedelig, langtekkelig og mangler momentum og nerve. Forsøket på å prøve å gjenskape en hipp karismatisk menighet og en enda mer ekstrem sekt, skapte noen assosiasjoner. Men mangel på sammenhengende «taler» og teologi som ga mening, skapte en salig lapskaus av floskler, noe som gjorde det vanskelig å ta noe av dette på alvor. Kinoforsamlingen rundt meg virket uengasjerte. Flere gikk underveis. Godteposen fikk mer oppmerksomhet enn det som skjedde på kinolerrettet.

Det at kirken for enkelte er i ferd med å bli enda en prestasjonsarena, er et signal jeg mener det er viktig at vi tar på alvor.

Ungdommene som ble beskrevet levde tydeligvis i en kristen boble, uten kjennskap til andre mennesker på sin egen alder. Gjennom mine 40 år som ungdomsleder og mentor har jeg ikke møtt en eneste ungdom som ikke har hatt flust av gode venner i skolemiljø og på idrettsarenaer, som de bruker mye tid sammen med i fritiden, og som de lever sitt kristne liv helt naturlig og frimodig sammen med.

Les også: Dommen over pinse-Norge

Likevel peker filmen på elementer som er aktuelle og som vi som kristenfolk bør ha et våkent øye for, særlig i møte med ivrige ungdommer som føler at de har all verden av tid og krefter til å bruke på menighet og kirke, og som dermed lett kan møte den berømte veggen eller brenne seg ut.

Én ting er at kristne ungdomsmiljøer føder fram en rekke talenter, særlig innen sang og musikk, og hjelper unge som har gaver og talenter å ta disse fram og la dem skinne. Alle sangtalent-program på tv har i det siste krydd av kristne ungdommer som har fått en unik mulighet til å utvikle sine evner i et menighetsmiljø, og ofte samtidig i et sekulært miljø. Det er positivt, og sier mye om hvor mye skapende og kreativt som finnes i kristne menigheter som har fokus på å få fram det beste i de unge.

Les også: Seven-jenter vant MGP Jr.

Samtidig forteller det oss at de unge ikke alltid har oversikt over hvor mye de i det lange løp greier å gape over av oppgaver, treninger, øvelser og forberedelser. De vil så gjerne, men tiden og kreftene strekker ikke alltid til. Det at kirken for enkelte er i ferd med å bli enda en prestasjonsarena, er et signal jeg mener det er viktig at vi tar på alvor.

La de frivillige medarbeiderne føle seg verdsatt, sett og elsket. Da vil det blomstre i Guds hus.

Som ungdomsleder har jeg vært opptatt av å se den enkelte, finne gullet og gi dem tro på at de har egenskaper og talenter som de kan få blomstre i og utvikle. Men med årene har jeg kanskje like mye vært oppmerksom på at jeg som voksen, ansvarlig leder, må lære dem å sette på bremsen før det er for sent. Den ungdommelige iveren fører ofte til at man føler at man er i stand til alt. Men slik er det ikke. Ikke sjelden har jeg satt meg ned og hjulpet unge med å lage en tidsplan der også hvile og avkobling må få plass, slik at livet kan leves sunt og positivt. I denne rollen tror jeg vi som ledere har sviktet for ofte, fordi vi selv er så opptatt av at kirken skal fungere og alle oppgaver må gjøres.

Investér inn i de frivillige medarbeiderne, respekter deres nei, like mye som deres ja. Hjelp dem å leve bærekraftige liv og tenke langsiktig med kreftene de bruker. La dem føle seg verdsatt, sett og elsket. Da vil det blomstre i Guds hus.

 

kommentarer