Gud har tre favoritter Hovedsak
 
Evner vi å tenke på andre enn oss selv?

 

Tekst: Andreas Nordli, leder for Ungdom i Oppdrag

Gjennom Det gamle testamentet virker det som om Gud har tre favoritter. Israelsfolket blir bedt om å særlig passe godt på disse tre grupperingene i samfunnet. Dette er de foreldreløse, enkene og innvandrerne.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,37–40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres framtid. Enkene var i samme situasjon, siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Guds hjerte.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet? I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19,33).

Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enkene og innflytterne. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke ivaretar disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse for «den rette faste» (Jes 58).
Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv (Matt 25).

Frykt er aldri en kristen respons.

I 1968 hadde Emanuel Minos (1925–2014) møter i Valdres. Der ble han oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine framtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den eldre kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det.»

Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Guds hjerte. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19–27).

Det greske ordet philoxenia oversettes med gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr philoxenia «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).
Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

kommentarer