Tilgivelse som svir Leder

Historier om kristne som tilgir bestialske IS-soldater er inspirende, men også sjelegranskende og smertefulle.

 

Ord som tro, håp og kjærlighet har lett for å miste sin kraft ved overbruk og feilbruk, og ender dermed opp som klisjeer. For å beskrive betydningen må man derfor ty til andre ord, metaforer eller historier. Ordene i seg selv kan fort gå inn det ene øret og ut det andre, for nettopp å bruke en klisjé.

I våre menigheter, i vårt kristne språk står ordet tilgivelse i samme konstante fare. Men noen ganger blir jeg minnet på hvor kraftig det er. I ukens Fokus videreformidler vi kort en historie fortalt av baptistteolog, islamekspert og flyktingarbeider Martin Accad.

«Å tilgi sin sønns drapsmann er ikke naturlig»

Under et tv-program i Abu Dhabi ble en video-sendt hilsen sendt på lufta fra en koptisk mor. Hun mistet sin sønn under terrorangrepet på Markus-katedralen i den egyptiske byen Alexandria palmesøndag 2017. Der tilga hun terroristen. Etter å ha hørt vitnesbyrdet utbrøt programlederen:

«Kopterne i Egypt er laget av stål. Disse folkene tilgir fordi det er basert på sannhet, på doktriner.»

– Tilgivelse er et kraftfullt vitnesbyrd om Jesus i en kultur og en verden der vårt strenge krav til rettferdighet inviterer oss til hevn over de kriminelle, kommenterte Accad i etterkant.

Slike livsekte fortellinger om tilgivelse er og blir et vitnesbyrd. For oss i Korsets Seier er det et gudstegn på at Gud har gjort noe i oss, noe er forandret inni oss. Å tilgi sin sønns drapsmenn er ikke naturlig. Det er overnaturlig og mektig. Det er sterkt og rørende. Også for en programleder fra De Forente Arabiske Emirater.

Det mest kraftfulle er at dette ikke er noe enkelttilfelle. Under IS-regimes brutale herjinger har en annen fortelling tvunget seg opp til overflaten: Kristne som tilgir.

I det protestantiske nord har vi lett for å tenke at riktige meninger er det saliggjørende.

Historien om den 10 år gamle jenta Myriam er et eksempel. Etter at IS hadde drept og fordrevet hennes familie fra deres landsby, spurte en reporter: «Hva tenker du om IS-soldatene som angrep dere?». Myriam svarte: «Jeg vil dem ikke noe vondt. Mitt håp er at Gud vil tilgi dem.» Video-klippet gikk viralt. Historien ble gjenfortalt i mange av verdens største medier.

I det protestantiske nord har vi lett for å tenke at riktige meninger er det saliggjørende, men som Paulus sier: «Uten kjærlighet, da har jeg ingenting.» Teologi er viktig, men Bibelen sier: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» For mange av oss er det vanskelig å gi slipp på langt mindre overtredelser enn det Myriam og den koptiske moren opplevde.

I slike historier ligger det et fantastisk vitnesbyrd om Gud. Det er inspirerende, men også smertelig sjelegranskende. Og det er sunt.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg