Klimatviler Samfunn

KOMMENTAR: Noe i meg vil omfavne klimasannheten som en prekær sannhet. En annen side tviler. 

 

Karl Andreas Jahr

FORFATTER: Karl Andreas Jahr, redaksjonsleder i Korsets Seier

Mange av mine nærmeste venner, blant annet fra tiden i Ungdom i Oppdrag, har bestemt seg. De skal stemme Miljøpartiet De Grønne. Det er første gang for de fleste. Lett spøkefullt kontrer jeg med å si at de har falt på kne foran den grønne avguden, vår tids Ba’al. Eller noe i den duren.

Men inni meg kjenner jeg tvil, noe jeg forsøker å målbære i ukens Fokus-artikkel i Korsets Seier.

Jeg hører jo hva forskerne sier: Klimakrise, det finnes ingen tvil.

KENT ANDERSEN: Vår tids dårer

Noe inni meg lar seg likevel ikke helt overbevise. Kanskje jeg bare liker å være kontrær? Kanskje jeg ikke liker å fortalt hva jeg skal tenke og tro? Kanskje det er minoritetsrefleksen som evangelisk kristen i den mest sekulære avkroken i verden?

Jeg stoler liksom ikke 100 prosent på det «verden» forsøker å formidle. Særlig når jeg ikke er klimaforsker og har dermed ingen mulighet til å ettergå det som blir servert. For meg er kanskje dette det viktigste. Historie. Teologi. Politikk. Hvermannsen kan ettergå påståtte sannheter her. Med klima kommer de fleste til kort, og derfor antar jeg at vi bare må ha tillit til det vi blir fortalt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 

DET GRØNNE EVANGELIET: Er klimakrisen sentralt i kristnes kall, eller vranglære og et blindspor? Over tre sider intervjuer KS aktør, går inn i teologien og drøfter om dette er kirkesplittende.

La meg likevel understreke at jeg på ingen måte avviser menneskeskapte klimaendringer.

Igjen, jeg er ingen klimaforsker, så hvordan kan jeg det? I tillegg føler jeg meg dum som ikke helt kjøper budskapet til storsamfunnet. Da får man nemlig en rekke tilnavn. Konspiratorisk for eksempel. Kort og godt blir man vel stemplet som litt dum og enfoldig.

Jeg medgir glatt at det er litt skamfullt å skrive denne korte kommentaren på vår bakside – og enda mer å publisere den på nettet. Håpet er vel å målbære en følelse som flere enn meg bærer på. Frykten er vel at artikkelen skal misbrukes og bli tatt til inntekt for alt mulig rart, selv om jeg neppe skal overdrive min stemme.

Kanskje nettopp klimakampen er Guds allmenne kall for kristenfolket akkurat nå, slik mange hevder.

Like fullt blir jeg usikker når hele verden er skråsikker.

 

kommentarer