Women holding mobile phone with social media notification icon Hovedsak
Gud vil fortelle deg hvem du er.

 

Tekst: Thomas Neteland

Foto: iStockphoto

 

Millennial-generasjonens kollektive identitets-

krise mates med tanken om at hjertet er en ufeilbarlig kilde til alt som er sunt og sant. Rådene vi gir disse menneskene er av enorm betydning.

«Bare vær deg selv», er for eksempel et utrolig dårlig råd å få om man ikke vet hvem man er. Enda verre blir det når denne generasjonen oppmuntres til å ansette følelsene sine som arkitekt og hjemmesnekre sin egen identitet. Å være «seg selv» kan da bli en giftig filosofi.

«Følg hjertet ditt», er en annen klassiker. Men muligens et enda verre råd å gi unge mennesker. Ved første «hørekast»  kan det virke kristeligøst, men Bibelen snakker aldri om å følge hjertet sitt. Ordspråkene (4,23) snakker riktig nok om å bevare hjertet sitt, og det skal man selvsagt gjøre! Hjertet trenger å arbeides med, trenes opp og voktes for inntrengende stemmer og ideer, men at det automatisk har svaret på alle livets store spørsmål og at det er et kompass som garanterer at du kommer fram til rett destinasjon, er fullstendig pølsevev.

Synes du jeg drar det for langt? Jesus er mye drøyere:

«For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott» (Matt 15,17).

«Bare vær deg selv», er for eksempel et utrolig dårlig råd å få om man ikke vet hvem man er.

Ideen om at hjertet er et forhåndsfylt skattekammer som jo mer man graver jo mer gull finner man, er en illusjon. Hjertet minner mer om en løk enn om en skattkiste; du kan fjerne lag på lag med løk, men alt du finner er mer løk (og jo lengre du holder på, jo vanskeligere er det å ikke begynne å grine).

Jesus sa aldri «følg hjertet ditt», han sa: «Følg meg!» Fordi det er i etterfølgelse av Jesus vi i sannhet forstår hvem vi er. Det er i hans nærhet vi forvandles til alt han har kalt oss til å være.

Med andre ord finner man ikke sin identitet ved å gå inn i seg selv, men heller inn i Guds ord.

Historien om Marina Chapman står for meg som et nydelig bilde på akkurat dette. Marina ble kidnappet fra familien sin, neddopet og forlatt i en jungel som 5-åring. På mirakuløst vis overlever hun i ti år uten menneskelig kontakt. Hennes nærmeste venner blir en flokk med aper som hun følger og imiterer. Hun glemmer hvem hun er, hvor hun kommer fra og sitt eget språk. Ikke før hun en dag kommer over en bit av et knust speil på jungelgulvet og ser sitt eget speilbilde, innser hun hvem hun egentlig er. På et millisekund kommer alt tilbake til henne, og ikke lenge senere møter hun på mennesker som tar henne tilbake til sivilisasjonen.

 

Identitet er ikke noe man skal programmere selv, det er noe man skal laste ned fra himmelen.

Vi lever i en virkelighet som på mange måter kan minne om en jungel. I denne jungelen av stemmer og muligheter er det lett å ende opp som Marina, hvor man bare gjør det alle andre gjør og lever som alle andre lever. «Monkey see, monkey do.» Men Guds ord er speilet i jungelen som avslører hvem vi er og hvem vi tilhører! Ordet setter oss fri fra jungellivet, og minner oss om at vi er uendelig høyt elsket, har uvurderlig stor verdi og er skapt for en større hensikt.

Identitet er ikke noe man skal programmere selv, det er noe man skal laste ned fra himmelen.

For saken er at om man først finner ut hvem Gud er, så vil han fortelle oss hvem vi er!

Pang! Det er et godt råd. Om jeg så må si det selv.

kommentarer