Man alone standing on a small bridge, looking at the sunset in a nature reserve. Drenthe, Holland. Hovedsak

 

Jeg vokste opp i pinse- og trosbevegelsen på 80-tallet, og min far var predikant. Likevel ble jeg homofil. Her er min historie.

Foto: Illustrasjonsbilde, Istockphoto.com

Min familie var fast inventar på Sommerstevnet. Jeg var svært aktiv som troende i oppveksten. Jeg benyttet enhver anledning til å vitne for klassekameratene. Jeg elsket kassettundervisningene av Åleskjær/Bakken, jeg studerte grunnteksten osv. Det siste året på videregående stod jeg tidlig opp og leste Bibelen og ba slik at jeg kunne bli ledet av Den Hellige Ånd. Jeg var aktiv i det kristne ungdomsmiljøet gjennom forkynnelse og sjelesorg. Min åndelige «karrieretopp» var da jeg holdt søndagstalen i trosmenigheten.

Men jeg hadde en indre kamp. På videregående skole, og spesielt sisteåret, opplevde jeg oftere og oftere at jeg kikket på andre gutter, og jeg kunne bli "rar" inni meg. Det skjedde på skolen, på gaten, i menigheten, blant venner osv. Det siste var det mest problematiske å håndtere. Etter hvert tenkte jeg at det kunne være homofile følelser. Jeg visste hva Bibelen sa, og jeg ønsket å leve etter Guds vilje. Jeg trodde på helbredelse og Guds seier over onde makter, så jeg ba om forbønn av en venn og av foreldrene mine. Forbønnen fungerte tilsynelatende fint, helt til jeg så en kjekk gutt… Jeg valgte siden å holde dette for meg selv, og de rundt meg trodde nok at dette var over.

Jeg tenkte at hvis Gud lever, så bryr han seg ikke om meg.

Men det ble et altoverskyggende problem. Jeg avbrøt høgskolestudiet fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg. Jeg flyttet hjemmefra for å avtjene siviltjenesten og for å finne ut av tingene i andre omgivelser. Jeg gikk ofte i den lokale trosmenigheten for å få et budskap fra Gud, men jeg ble skuffet hver gang.

Til slutt tok jeg et oppgjør med Gud. Jeg lå i sengen på hybelen og bestemte meg for at nå var det nok. Jeg hadde gjort alt for å få hjelp fra Gud, men jeg hørte ingen ting. Jeg tenkte at hvis Gud lever, så bryr han seg ikke om meg. Jeg viste Gud fingeren og sa adjø. Nå måtte jeg finne ut av dette selv.

Et par år senere, i en alder av 23 år, erkjente jeg at jeg var homofil. Men jeg mistet troen underveis. Jeg måtte definere hvordan jeg ønsket å leve – på egne premisser. Jeg har heldigvis vært så heldig å få leve sammen med mannen min i 21 år, og gift i 11 av dem.

Hvordan kan jeg elske andre som meg selv dersom jeg ikke kan akseptere meg slik jeg er, og leve slik?

Hvordan var dette mulig? Kanskje svaret er så enkelt – og vanskelig – at det er slik jeg er? At det ikke er noe å endre? Dersom det hadde vært noe å endre, så fikk iværtfall ikke jeg hjelp fra Gud. Vil den samme Gud likevel kreve at jeg må undertrykke mine følelser resten av livet for å være frelst? Hvordan kan jeg elske andre som meg selv dersom jeg ikke kan akseptere meg slik jeg er, og leve slik?

Jeg håper min historie kan være et bidrag inn i debatten som nå også kommer i Pinsebevegelsen. Hvordan skal menighet og familie møte dem som sliter med sin legning? Hvordan kan dere bidra til at de unge får et godt liv, beholder sin tro og familierelasjoner opprettholdes, selv om de velger å leve på en annen måte enn den dere mener er det optimale?

Jeg husker godt lovsangen med denne teksten: «Du vet vel om at du er verdifull. At du er viktig her og nå. At du er elsket for din egen skyld, for ingen annen er som du». Jeg håper de homofile i menigheten også kan få synge denne sammen med dere.

 

Emanuel Lie

kommentarer