De døper muslimer hjemme i badekaret Disippel

Flere muslimer sies å ha blitt kristne de siste 15 åra enn de tusen foregående.
«Anne» og «Anders» er utsendinger for Frikirken og har døpt noen av dem.


Tekst og foto: Stein Gudvangen

Etter flere år i misjonstjeneste for Frikirken i et land i Midtøsten, ser de stadig flere muslimer komme til tro på Bibelens Jesus. Mange lar seg også døpe.

Dette er noe av det de innvier misjonsvenner i under Den Evangelisk Lutherske Frikirkes sommerstevne, Visjon, som holdes i Stavern denne uka. Senere i sommer skal de reise rundt til menigheter i Norge og fortelle om arbeidet sitt.

«Anne» og «Anders»

«Anne» og «Anders» kan ikke oppgi sine virkelige navn, fortelle hvilket land de jobber i eller stå fram på bilder med ansiktet synlig. Dette er bare noen av sikkerhetstiltakene knyttet til arbeidet de driver i et land hvor det ikke er tillatt å bytte religion.

Ekteparet har mindreårige barn og er ikke redde for familiens sikkerhet, men de kan ikke risikere å bli gjenkjent. Det kan sette både arbeidet og flere av dem som bor i landet og som de samarbeider med, i fare. Når sommerferien er over, skal de tilbake til Midtøsten, hvor de har planlagt å jobbe videre i flere år framover.

Til sammen har de vært misjonærer i rundt ti år og blitt ganske erfarne. Først var de et par år i afrikanske land, men det åpnet seg ingen dør for dem. Nå er de i et annet land, og målet er å hjelpe Jesus-troende så de klarer seg selv. Imens jobber Anne og Anders «sivilt» og samarbeider med nasjonale kristne.

Jeg valgte å gå inn ekteskapet med Anders, og han lovte å bli med bort fra hjembygda i et år.

Misjon som brudepris

Ekteparet hadde litt ulikt utgangspunkt før de traff hverandre. Hun hadde tenkt på misjon fra hun var barn. Da de ble et par, gikk han med på å prøve et år ute, men trengte tid på å bli overbevist om at dette var veien de skulle gå.

– Jeg fikk ikke akkurat skriften på veggen, men ganske langt tilbake i barndommen tenkte jeg at jeg skulle reise ut som misjonær, forteller Anne som var så sikker i sin sak at hun tok misjonærutdannelse og orienterte seg mot muslimmisjon.

– Jeg valgte å gå inn ekteskapet med Anders, og han lovte å bli med bort fra hjembygda i et år, sier Anne.

– Det var brudeprisen, men det var det verdt, sier Anders og ler.

Etter det første året ute, tenkte han i grunnen at han hadde oppfylt sitt løfte og at de ikke skulle dra ut igjen, men noe hendte.

Dette forandret meg. Gud kalte på meg, og det var en sterk opplevelse for meg.

Bøksle og Børretzen

I slutten av 2011 hørte Anders en sang på TV, framført av Helene Bøksle og med Odd Børretzens tekst: «Skulle hatt en mur rundt mitt hjerte, skulle hatt en mur rundt alt som er mitt, så jeg kunne sitte i fred i min hage og vite at verden ikke kom inn hit, men jeg har ingen mur, jeg ser, jeg hører, jeg vet.»

– Dette forandret meg. Gud kalte på meg, og det var en sterk opplevelse for meg. Jeg hadde allerede vært i et misjonsland og sett hvordan det var der. Jeg var en av dem som hadde sett og hørt menneskene som trengte både evangeliet, rent vann, skoler og en lang liste med andre ting. Og da jeg hørte denne sangen, åpnet døra seg for meg, sier han.

Selv konservative muslimer vil veldig gjerne bli bedt for av kristne, så lenge vi ikke leser bibelvers over dem.

Ber for muslimer

– Hvorfor muslimmisjon?

– Det var bare akkurat som muslimer ble lagt litt på hjertet mitt. Det føltes for meg som om de levde i et mørke, og jeg ville gjerne bringe lys inn i dette mørket, forteller Anne.

– Jeg var nok mest opptatt av såkalte unådde folkeslag, sier Anders. For ham var det underordnet om det var muslimer.

I landet de jobber i, nytter det ikke å stille seg opp på torget og dele ut brosjyrer til forbipasserende eller løpe rundt og snakke med folk med Jesus-button på jakkeslaget.

– Men vi treffer mye folk, og de kjenner oss så godt at de vet at vi er åndelige mennesker, og mange vil at vi skal be for dem. Selv konservative muslimer vil veldig gjerne bli bedt for av kristne, så lenge vi ikke leser bibelvers over dem. Men vi kan velsigne dem og be for dem hvis de har en sykdom. Det er i alle fall ikke ofte vi får nei når vi spør om vi skal be, sier Anne.

FIKK DU MED DEG DENNE? Jihadisten som møtte Jesus

Dåp i badekaret

Mange muslimer forteller om drømmer de har hatt der Jesus viser seg for dem. Andre forteller om ulike hendelser som har ført dem fram til tro på Jesus.

– Da vi kom til det stedet hvor vi bor, hadde jeg stor tro på at Gud ville gjøre noe gjennom oss. Vi traff masse folk, men det skjedde lite. Etter et par år var nok noe av forventningen min borte, selv om jeg ikke hadde mistet troen på at noe skulle hende, sier Anders.

Men våren etter ble annerledes. I stedet for at Anne og Anders selv fant folk som ville høre om Jesus, kom det mennesker til dem som ville høre om deres tro. Da hadde de brukt mye tid i bønn, og de visste godt at det var andre som hadde bedt og arbeidet før dem.

– Det er fint å oppleve at Gud jobber i mennesker. I år har vi hørt flere historier om den lange vandringen mange har. Noen har gått på veien fra de var små, og så får vi være med når de skal døpes, sier Anders og forteller at flere er døpt i badekaret hjemme hos dem.

Noen har en trosreise som starter på nettet og forsetter med en samtale og møter med ulike mennesker før de langsomt finner troen. Undersøkelser viser at det trengs omkring 20 slike hendelser før de er klare. I snitt tar prosessen fem år.

Ting tar tid, men Gud er den som beveger hjerter.

Trosskifte forbudt

I landet der Anne og Anders bor, er det forbudt å skifte tro. Religionen du har i passet ditt, er den du blir stående med livet ut. Men motstand fra myndigheter, familie eller venner stanser ikke dem som leter. Trolig er flere muslimer i Midtøsten blitt kristne de siste 15 åra enn i hele det foregående årtusenet. Kvinner og menn i alle aldre vender om til Jesus.

– Det er vanskelig å vite akkurat hvor mange i Midtøsten som kommer til tro, men vi vet det er mange flere enn før, sier Anders.

Han og Anne har lært at tålmodighet er nødvendig og at de ofte høster der andre har sådd.

– Ting tar tid, men Gud er den som beveger hjerter. Vi har så lett for å legge ting på egne skuldre, men det som skjer er ikke så avhengig av oss som vi ofte tenker, sier Anders. KPK

kommentarer