– Lærebøkene fremstiller kristendommen misvisende eller helt feil Kultur

– Uakseptabelt dårlig, konkluderer forfatter Bjørn Are Davidsen.


Tekst og foto: Stein Gudvangen i KPK og Karl Andreas Jahr

Bjørn Are Davidsen er i disse dager aktuell med utgivelsen «Lurt av læreboka», og han mener bøkene norske skoleelever trekker med seg i skolesekken, bare unntaksvis holder mål.

– Hva vil du si er tilstanden i feltet, og kan vi være bekjent av hvordan det står til?

– Nei, vi kan ikke være bekjent av dette. På tross av noen bøker som er bedre enn andre, så er framstillingen av kirke og kristendom i beste fall ganske misvisende og i verste fall helt feil. Det er selvsagt ikke mulig å få alt 100 prosent riktig, og ting kan diskuteres, men på dette feltet er det en såpass grov formørking av middelalderen, og en så feilaktig framstilling av kristen tro og av kirken at nivået er uakseptabelt dårlig. Dessuten er kristnes rolle i nyere tid nærmest glemt, sier Davidsen til Kristelig Pressekontor.

PORTRETT AV DAVIDSEN: Skeptikeren som tror (for abonnenter)

– Lett å misforstå

Bjørn Are Davidsen er ansvarlig for brorparten av bokens innhold og står bak de over 200 sidene i bokas hoveddel. Der vurderer han hvordan lærebøker fremstiller kirke og kristen tro i ulike deler av historien – og ikke minst: Hvilket inntrykk får elevene gjennom nåtidens og fortidens lærebøker?

I del 2 bidrar gjesteskribentene Ole Petter Erlandsen og Torgeir Landro med hvert sitt kapittel. Erlandsen gjennomgår faktorer og tenkesett som kan ha påvirket lærebøkene, mens Landro trekker leseren inn i en øvelse i kritisk tenkning blant annet rundt «den svartmalte middelalderen».

Kristen tro er langt bedre enn ryktet de har fått i lærebøkene.

Det er ikke første gang Davidsen behandler myter og forvrengninger i bokform. Det har han også gjort i Da kvinnen fikk sjel (1998) og Da jorden ble flat (2010). Lurt av læreboken? med undertittelen Feil og forvirring om kristen tro i læremidlene erskrevet i samme tradisjon.

– En del av de samme temaene er berørt, selv om dette er en nyskrevet bok. Noen avsnitt bygger på tidligere bøker, men ikke mange. Denne gangen har jeg gått systematisk igjennom en rekke læremidler og sett på hvordan de framstiller en del temaer i historien, som kristen tro og tanke og kirkens rolle. Jeg har tatt for meg hva som sies, hva som ikke sies og hvilket inntrykk som etterlates. Hva sier man for eksempel om kristningen av Norge og om kirken i middelalderen? Ofte går man i bøkene glipp av sammenhengen noe står i, og hvis lærerne ikke er nøye med å oppklare dette, er det lett for elevene å misforstå, sier Davidsen.

– Og du mener elevene blir lurt?

– Ja, effektivt blir elevene lurt, hvis de godtar de feilene som står i lærebøkene.

DAVIDSEN: Ateister vet lite om kristne

Faktoider

Davidsen tar blant annet for seg såkalte faktoider, populære oppfatninger som tilsynelatende er faktabaserte, men ikke er det.

– Noen steder er det bare snakk om trykkfeil, mens påstanden om at man i middelalderen mente at jorden var flat, eller at kirken presset denne tanken på folk, er en typisk faktoid, sier Davidsen og legger til at det dessverre finnes mange slike.

Han mener at lærebokforfattere og -forlag legger lista altfor lavt når det gjelder det feltet han har gransket.

Det man sier om fakta, bør være sant.

– Bør det gjeninnføres en statlig kontroll med lærebøkene?

– Ikke å dømme etter resultatet av den godkjenningsordningen vi hadde fram til år 2000. Det var vel så mange feil og mangler da, og jeg siterer jo fra lærebøker helt tilbake til 1863 på et av temaene. Det er veldig mye som ligger så tungt i bakhodet også på dem som godkjenner bøkene i forlagene at vi kanskje heller skulle hatt en høringsrunde på hver lærebok, for det er så mange ting man kan gjøre feil, sier Davidsen.

Han mener det må stilles noen klare minimumskrav til bøkene:

– Det man sier om fakta, bør være sant. Men allerede der stryker man. Det neste er at man får med seg sammenhengen noe står i slik at det ikke feiltolkes. Vi burde ta en runde med eksempler på myter og få lærere og elever til å skjerpe seg. Dette sier jeg ikke fordi jeg er en sur kristen kar, men fordi jeg er opptatt av kunnskap og at alt skal være riktig. Samtidig er det slik at hvis noe ikke er viktig eller eksistensielt for deg, reagerer du sjelden på slike feil. Som kristen legger man lettere merke til åpenbare feil om kristen tro og kristne miljøer. På samme måte vil en i Arbeiderpartiet reagere når noen sier rare ting om Stoltenberg eller Gerhardsen.

LES MER: Kristnes evolusjon

Dårlig stemning

Davidsen jobber delvis for tankesmien Skaperkraft og delvis for Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget). Boka si gir han ut på Veritas forlag, som Laget var med å starte.

Bakgrunnen var blant annet bekymringsmeldinger om kristne studenter og skoleungdom som stadig opplevde feil og svartmaling av kirke og kristendom i lærebøkene.

– Hver for seg er ikke én og én feil så farlige, men når det er så mange av dem, kan de gi en slitasje og sårhet blant kristen ungdom, sier Davidsen. – Det er ikke enkelt å vite hvordan man kan eller bør reagere når kristne stadig omtales som noe negativt i historien eller glemmes helt. Det er ikke uvanlig med feil og sterke meldinger i kommentarfeltene på nettet, men det bør være mer riktig og balansert i lærebøkene. Og ikke bare fordi vi har en skole med en formålsparagraf knyttet til kristne og humanistiske verdier.

Det etterlatte inntrykk

– Hva vil du skal være det etterlatte inntrykket hos dem som leser denne boka?

– Litt kort sagt at vi har flere myter i bakhodet enn vi innbiller oss. Det er vanskelig å avsløre feil på områder hvor vi tror at vi vet hvordan tingene henger sammen. Alt ser annerledes ut når vi leser primærkilder. Kristen tro er langt bedre enn ryktet de har fått i lærebøkene. Generaliseringer er alltid løgn.

– Og det gjelder også denne generaliseringen?

– Ja, knegger Davidsen.

Eksempler på myter – skrevet av Bjørn Are Davidsen

1) Fortellingen om jubileene

Det skal jubileres og festes i Norge i årene fremover. Anledningene er mange. I år feires at det er tusen år siden bryllupet mellom Olav Haraldsson og Astrid i Sarpsborg, et forsøk på allianse med Sverige. På Bjarkøy feirer man Tore Hunds rike i 2020. Markeringen av møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale er i 2021, og for Eidsivatinget i 2022. 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster – og 750-årsjubileet for landsloven faller sammen i år 2024. Dette er viktige milepæler foran markeringen i 2030 av slaget på Stiklestad, av Stortinget omtalt som nasjonaljubileum.  Året etter slaget der Olav Haraldsson tapte kampen om kongemakten, ble han kåret til helgen. Historiene om Olav den hellige ble ikke bare sentrale for kristningen, men for utviklingen av Norge som nasjon.

Ved disse jubileene vil det legges premisser for «den store fortellingen» om Norge. Hvem former denne fortellingen? Hvordan kan vi unngå at jubileene misbrukes?

Debatten i juni i Adresseavisen om Olav Haraldsson viser behovet for kunnskap og gode diskusjoner om sentrale spørsmål på veien mot tusenårsjubileet i 2030. Uten å romantisere verken Olav eller vikingene eller undervurdere råskapen i den norrøne kulturen, slik også Ottar Grepstad oppfordrer til i Aftenposten 17. juni: «Til minste nagle fortel norske museum om mektige skip og vakre gjenstandar i vikingtida. Ugjerningane skjuler dei i runde vendingar, og offera bryr ingen seg om».

Men hva er fortellingene som har formet oss? Hvilke sentrale spørsmål reiser disse historiene for det demokratiet og felleskapet vi skal bygge og styrke i Norge i årene fremover?  I JUBTI-prosjektet skal Skaperkraft sette disse spørsmålene høyt på dagsorden i årene fremover. Jeg svarer ikke på alle i denne artikkelen, men kanskje kan et viktig bidrag være å avlive noen myter?

2) Fortellingen om mytene

I dag bygger dessverre mange fortellinger på myter. Noe henger igjen fra debatter på 18- og 1900-tallet. Der ble middelalderen og kristendommens inntreden ofte fremstilt som noe trist eller trivielt. Ser man på middelalderen som mørk, er det ikke positivt at Norge gikk fra vikingtid til middelalder. En periode der man ifølge flere lærebøker i norsk skole mente jorden var flat og forfulgte vitenskapsmenn. Der man foretrakk religiøse forklaringer fremfor vitenskapelige.

Dermed er det ikke uventet at en fortelling om Norge for noen handler om frigjøringen fra middelalderens mørke. Vi fikk opplysningstid og grunnlov fordi vi heldigvis klarte å bryte med «Olavsarven», med kirken og middelalderen. Jo færre prester og mindre tro, dess mer vitenskap og bedre samfunn.

Det er imidlertid lite støtte for dette i forskningen. Kildene gir grunnlag for flere fortellinger. Kanskje var det ikke middelalderen som var mørk, men vikingtiden? Eller et bedre spørsmål: Kanskje hadde begge mørke og lyse sider?

3) Fortellingen om kristningen

Håkon den gode kan ha opplevd det som en tidsreise å bli sendt til England på 900-tallet. Norge var uten byer, kirker og bøker. Vi manglet felles institusjoner. I kong Adalsteins England så Håkon «blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom». [1]

Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken. Kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet. Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom.

4) Fortellingen om landsloven

Fortellingen om oss som nasjon kommer ikke unna Olav. Han ble en katalysator, selv om andre hadde regien for utviklingen etter hans død. Selv om slektene var de samme, stedene og skipene, endret Norge seg. Eller rettere sagt, premissene, visjonene, idealene for hva som var det gode samfunn. Og dette bar frukt, over tid.

Ikke fordi freden senket seg. Det ble slutt på slavetokter og menneskeofringer, men verken Harald Hardråde eller Magnus Berrføtt var pasifister. Sigurd Jorsalfare reiste ikke sydover på ferie. Borgerkrigene varte i mange tiår.

Men gradvis skjedde det endringer, ikke minst i lovverket. På 1200-tallet kom en ny tradisjon med landslover i flere land. Den første ble utarbeidet i regi av Fredrik 2. av Sicilia i 1231. Den andre og langt mer omfattende var kong Alfonso 10. i Castilla ansvarlig for, utgitt i 1265. Også i Norge forstod man betydningen av dette etter at flere stormenn hadde vært i Castilla i forbindelse med et bryllup.

Selv om Norge var det tredje landet i Europa som fikk en landslov, var det først og fremst den norske som kom i aktiv bruk, mye fordi dommere fikk plass til bruksutgaven i en saltaske. Dermed var det middelalderske Norge et godt stykke på vei en pioner i utviklingen av lov og rett i Europa.

Da den norske landsloven kom i 1274, var det tydelig at tanken om at vi alle er skapt i Guds bilde for alvor hadde formet oss. Vi fikk et lovverk med lik rettshåndhevelse. Samme lover gjaldt i Bergen som i Oslo. Enkeltmennesket fikk verdi og rettsbeskyttelse – uavhengig av ætt og evner. Det var ikke lenger ætten som skulle vernes og hevnes. Blodhevn ble forbudt. Forbryteren og ikke familien, var ansvarlig overfor domstolen.

Samtidig tok man individuelle hensyn. Tyveri ble straffet mildere hvis motivet var sult enn hvis det var grådighet. Forsoning og forlik sto sentralt. Dommer skulle være sanne, rettferdige, vise barmhjertighet og skape fred. Det ble en plikt å gi fattige som kom til gården mat mot at de arbeidet. Og kunne de ikke arbeide skulle de få likevel få føde. På mange måter tar vi her de første steg i retning mot et moderne velferdssamfunn.

Og disse ideene handler mer om brudd enn kontinuitet. Kirken og kristningen ga nye idealer. Gro Steinsland peker på det sterke «sivilisatoriske potensial» i Jesu fortellinger, ikke minst om den barmhjertige samaritan. Her er det den andre, den fremmede og utstøtte som viser omsorg og barmhjertighet. «Her er det et menneske som ser et annet menneske».[i]

Landsloven var det mest utbredte verdslige bokverket i Norge i middelalderen, med ett håndskrift per 1200 innbyggere. Den påvirket i over tre hundre år hvordan vi tenkte og levde.

5) Mange fortellinger

Vi har mange fortellinger. Noen kan handle om mørke og lyse sider ved reformasjonen. Om eneveldet, danskestyret og etterhvert pietismen. Om hvordan utviklingen av skole og et myndig lekfolk bidro med premisser for demokrati.

Andre fortellinger handler om opplysningstiden. I et pietistisk Norge fortonet den seg ganske annerledes enn i et polarisert Frankrike. Mens utviklingen i det ene landet i stor grad skjedde ved kamp mot kirken, var den i Norge på noen felter drevet frem av kirken. Mange prester og biskoper var opptatt av nye tanker. Biskop Johan Ernst Gunnerus var en sentral pådriver for et vitenskapelig selskap i Trondheim, for det allmennes beste. Han skrev i et hyrdebrev at prestene måtte dele sin kunnskap med vitenskapsselskapet. I stedet for å avvise naturvitenskap, påla biskopen prestene å studere naturen og spre kunnskapen. Gunnerus selv ga ut 40 naturvitenskapelige bidrag, fra biologi- og mineralstudier til økonomi.

Kirken gikk også i bresjen for å innføre nye matplanter, ikke minst poteten. Vi vil nok aldri får vite hvor mange prestene kan ha reddet fra døden ved å spre kunnskap om potetdyrking, men det er ingen grunn til å undervurdere dette, i krigstider som i fred.

Dermed var det i god kristen tradisjon da man i 1821 vedtok at Opplysningsvesenets Fond (som skal forvalte og sikre avkastning på Den norske kirkes eiendommer) skulle spre opplysning. Grunnlovens § 116 understreket at midlene var for både kirkelige formål og «til opplysningens fremme». Man så et godt stykke på vei så dette som to sider ved samme sak, med linjer tilbake til kirkens rolle også i kjølvannet av kristningen og reformasjonen.

6) Fortellingen om Grunnloven

I noen fortellinger kan det virke som det moderne Norge ble født i 1814, uten linjer tilbake til kristen tro eller tanke. Men her kan og bør linjene trekkes lenger. Thomas Aquinas tanker om naturretten på 1200-tallet var opplagt tett forbundet med hans tanker om Gud. Men naturretten var også sentral i generasjonene før 1814. Gud og kristen tro var på mange måter et underforstått premiss i mye av opplysningsfilosofien, noe som også kan være grunnen til den sterke plass dette fikk i Grunnlovens § 2. Slik rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde påpeker, var kravet om at kongen skulle bekjenne seg til den «evangelisk-lutterske Religion» knyttet til Kongeloven for Danmark-Norge fra 1665. At man hentet dette inn igjen i den norske grunnloven i 1814, understreker i hvor liten grad «Grunnlova var et sekulært dokument». Sunde argumenterer godt for dette i artikkelen Gud, religion og Grunnlova i samlingen Vor kristne og humanistiske arv, gitt ut til Grunnlovsjubileet i 2014.

Nye og gamle fortellinger

Det er mange fortellinger om ideer som har formet utviklingen av statsstyre, rettsprinsipper og menneskesyn i Norge og andre land. Uansett hvor de kommer fra er spørsmålet hvilke vi bør ta vare på, hvordan de kan forankres i dag – og hvilke som bør forandres i møte med gamle og nye utfordringer.

Dette er store spørsmål. Vi har ikke råd til å undervurdere dem.

kommentarer