Ansvarlig redaktør i KS, Anne Gustavsen. Leder

Det vestlige samfunns selfie-kultur står i sterk kontrast til Bibelens utfordring om å miste seg selv for å finne sitt liv.


J
eg begynner å bli allergisk.

Ikke av pollen, selv om det er høysesong for såre øyne og eksplosive neser.  Min allergiske reaksjon omfatter vår tids umettelige behov for å framheve oss selv. På sosiale medier skjer det ved hjelp av «selfies». Mennesker jeg trodde hadde mer på hjertet enn bare en ny vinkel av sitt eget ansikt, forbauser meg med sine stadig nye versjoner av seg selv på sosiale medier.

Selvfølgelig er sosiale mediers selfie-bølge bare symptomet på en dypere og alvorligere tilstand. Den heter narsissisme.

En studie slår fast at narsissisme øker like raskt i omfang som fedme gjorde i USA fra 1980-tallet fram til i dag.

Narsissisme er sykelig eller skadelig selvnytelse. Navnet er hentet fra den greske myten om ynglingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø.

Det er når selvopptattheten blir så stor. 

I dagligtale brukes narsissisme nærmest synonymt med selvopptatthet. Narsissismebegrepet, slik det brukes i psykiatri og psykologi, har imidlertid en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksess og ytelser», heter det i Store norske leksikon.

En viss grad av positiv speiling fra andre mennesker trenger vi alle, for å utvikle en rimelig grad av trygghet og selvfølelse. Det er også sunt og helt normalt at en person kan oppleve begeistring og glede over egne evner, egenskaper og ytelser, og sette pris på at andre gir slike tilbakemeldinger. Det er når selvopptattheten blir så stor at personen mister evnen til å se og anerkjenne andre, og mer og mer energi knyttes til nytelsen av egen fortreffelighet, at  utfordringer oppstår.

Hva skjer med et samfunn som kun er opptatt av egen tilfredsstillelse, og som dermed glemmer hvordan det er å glede seg over andres framgang og lykke, oppleve lykken i å hjelpe trengende eller ofre seg selv for en stor og viktig sak?

Vi vet at de som allerede i ung alder begynner å brenne. 

Hva skjer med disippelgjøring og tjenende lederskap, investering i neste generasjon og fokus på at alle lemmer på menighetslegemet er like viktige, hvis også kristent lederskap infiseres av beruselsen over en selv?

Da jeg underviste tentro-elever i temaet selvbilde, utfordret jeg dem til å bytte ut speilet med et vindu, slik at de kunne vende blikket bort fra seg selv og heller se de andre. Vi vet at de som allerede i ung alder begynner å brenne for noe som er større enn dem selv, har gode sjanser for å leve et meningsfylt, tilfreds og sunt liv.

Jesus er i hvert fall klar i sitt budskap:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Matt 16, 24–26).

kommentarer


Anbefalte innlegg