Lever med rakettregnet fra Gaza Samfunn

Israelske Shai Hermesh både elsker og hater livet nær Gaza. På motsatt side av grensen har han venner han snakker jevnlig med, men ikke lenger kan møte.


Tekst: Stein Gudvangen
Foto: Hjelp Jødene Hjem

Den israelske politikeren var fra 1987 til 2002 borgermester i en klynge av kibbutzer og mindre byer i Israel som utgjør Sha’ar Hanegev-regionen tett på Gaza. 

Her ligger den hardt prøvede byen Sderot som har vært mål for utallige rakettangrep. Hele omlandet risikerer også å bli beskutt, og tusenvis av raketter er sendt inn over Israel fra Gaza de siste årene, flere hundre bare de siste dagene i forbindelse med den siste opptrappingen av konflikten mellom Israel og militante grupper som Hamas.

15 sekunder

Hermesh har vært gjest hos Hjelp Jødene Hjem denne uka, i forbindelse med organisasjonens årsmøte. Hermesh satt i Israels nasjonalforsamling, Knesset, fra 2006 til 2013 for Kadima, Ariel Sharons parti. Han har de siste dagene snakket om livet i rakettregnet til erklærte Israel-venner og norske utenrikspolitikere med blandede sympatier.

I hele sitt voksne liv har han bodd i kibbutzen Kfar Aza, halvannen kilometer fra Gaza-grensen. Avstanden er så kort at folk i området har 15 sekunder på seg til å søke ly når rakettalarmen går. Den kommer ikke i form av sirener, men som meldinger over høyttalere. Alle hjem har bombesikre rom, og utendørs er det 150 meter mellom hvert tilfluktsrom, som på hver busstopp eller på lekeplasser. Flere tilfluktsrom er finansiert av Hjelp Jødene Hjem.

Situasjonen har vedvart siden 2002. I perioder kan det være helt stille, men ingen vet når neste angrepsbølge starter. Uvissheten er der alltid. Den gnager på alle.

Blir værende tross rakettregnet fra Gaza
GRENSELAND: Shai Hermesh (t.h.) har levd det meste av sitt liv nær Gaza, og livet i kibbutzen er blitt vanskeligere de siste åra. Foto: Hjelp Jødene Hjem.

Verst for barna

Vi spør Hermesh hva som er vanskeligst med livet i bomberegnet. Han svarer uten å nøle:

– Det er barnas situasjon. Den er ille. Rakettene kan medføre store materielle og fysiske skader, selv om det ikke er så mange liv som går tapt på israelsk side. Men skaden barna må bære med seg, er psykisk. De er påført posttraumatiske lidelser, og alle som er 17 år eller yngre har levd under disse forholdene hele sitt liv. De kjenner ikke til noe annet, sier han til Kristelig Pressekontor.

Hermesh sier angrepene er rettet mot sivile mål og at Hamas vil ramme menneskene.

– Barna våre har fått permanente skader, for du blir aldri helt bra etter posttraumatiske stresslidelser. De er så redde at de blir skremt av at noen banker på døra, forteller han.

Venner i Gaza

Hermesh sier han har mange palestinske venner.

– I årene etter den første Oslo-avtalen i 1993 arbeidet jeg tett sammen med palestinere fra Gaza, sier han og forteller hvordan titusenvis dagpendlet fra Gaza til Israel for å jobbe eller gå på skole.

Han har tilbragt mange og lange kvelder i samtaler med palestinere på Gazas lange sjøside eller i kibbutzen har var med å bygge opp. Men de tidene er omme, knust av intifada-volden og de israelske mottiltak. Hermesh vet ikke om han tør å håpe på at de skal bli som før igjen.

– Opplevelsen den gangen var at vi hadde et greit naboskap. Jeg har fortsatt venner i Gaza, og de har venner i Israel, sier han og melder om fortsatt hyppig telefonkontakt, men treffes kan de ikke. Det ser han på som trist.

– De snakker til og med hebraisk, og i årene siden vi ble kjent, er mange blitt foreldre og besteforeldre. Også de ønsker forandring, sier Hermesh som sier palestinerne tjente mange ganger mer i Israel før enn de nå gjør. Svært mange har ikke engang jobb lenger.

– Dette er hjemme

– Siden livet er så vanskelig, har du noen gang tenkt at du skulle flytte fra området?

Hermesh ler godt.

– Alle journalister spør om dette. Men jeg har bodd i Kfar Aza i 54 år. Her bor familien min, og barna mine er vokst opp her. Alle i kibbutzen kjenner hverandre, og følelsen av fellesskap er sterk oss imellom. Vi støtter hverandre. Dette er hjemme, sier han og fortsetter:

– Dessuten, hvor skulle vi dra? Til Norge? Vi har ikke noe land i nærheten å dra til, ikke noe Sverige som nærmeste nabo, sier mannen som ble født i Tel Aviv av en ukrainsk-jødisk far og en estisk-jødisk mor. De kom til Palestina i mellomkrigstiden. Selv ble han født i 1944 og er eldre enn staten Israel. Det er her han hører til, ingen andre steder. KPK

kommentarer