Hva kan diskuteres offentlig? Hovedsak

Jeg er delt i møtet med de siste årenes offentlige debatter om menighetsliv, ledelse og teologi.


De seneste årene har ulike deler av Pinsebevegelsen vært forsidestoff for landets skandalejagende presse. Og sakene har vært mange. Det begynte med en lang og utmattende «granskning» av Jesus Revolution, fortsatte med diverse runder om Visjon Norge, og nå det siste halvåret mengder med artikler og tv-innslag om organisasjonen Jesus Leger.

Parallelt med diskusjonen rundt mer eller mindre kloke former for lederskap og forretningsdrift, reises også spørsmålet om kristne lederes ansvar når noe er kritikkverdig, for pressen vil meget gjerne høre kristne ledere uttale en variant av fordømmelse overfor det de har gravd fram. «Hvorfor er det ikke flere kristne ledere som hever sin røst og tar avstand?», har vært et spørsmål som media og andre har stilt blant annet til Pinsebevegelsens pastorer. I mine øyne er det et frekt krav fra media. Jeg som medlem har rett til å vite hva min leder mener, men har media det? Nei, helt klart ikke.

Jeg er ikke redd for å diskutere og uttrykke min mening, og det tror jeg lesere av mine innlegg her i Korsets Seier kjenner til. Å påpeke maktmisbruk, usunn lære og manipulering, det bør både kristen presse og kristne nasjonale ledere gjøre. Men når det kritikkverdige blir nasjonalt gravestoff, da forlater jeg debatten. Og hovedgrunnen til det er at i pressens verden blir alt forenklet, det fins ikke rom for nyanser, og først og fremst: Når noe skal gjøres til salgbart forsidestoff, da er det alltid en person som skal tas. Da er ikke samtalen konstruktiv og oppbyggende lenger, men er en del av den nasjonale tabloide skandalepressen, og de går gjerne over lik for å vinne klikk på artikkelen.

Jeg er delt i møtet med de siste årenes offentlige debatter om menighetsliv, ledelse og teologi. På den ene siden er det temaer man gjerne ikke diskuterer. For eksempel hvor sunt det er at utenlandske kirker og nettverk har hatt økende makt over norske pinsemenigheter. Hvorfor det ikke er blitt et større debattstoff, er for meg et mysterium. Vi er også veldig lite sugne på å diskutere skyggesiden av tilsynelatende vellykkede karismatiske bevegelser. Et av de store problemene i vår bevegelse, er at vi ikke diskuterer utfordringer før de blir et nasjonalt spørsmål om navngitte personer og bevegelser. 

Noen av artiklene jeg har skrevet i Korsets Seier har skapt en hel del reaksjoner, de aller fleste positive. Men noen ganger har jeg også fått beskjeden: «Du vet vel at du brenner broer når du stiller disse spørsmålene?» Og her er vi i den motsatte grøften, den grøften som handler om vrangforestillingen om at kritiske spørsmål alltid handler om å ta noen. Vårt samfunn har blitt overdrevet følsomt overfor meningsytringer, vi er livredde det som gir uttrykk for noe annet enn en konform enhetskultur der alle hopper i samme takt. Som jeg ser det, så behøver vi å oppmuntre kritiske blikk om vi ønsker å vokse.

På den andre siden, så irriterer jeg meg over at de fleste debatter går over til å dreie seg om person. Det er liksom alltid noen som skal tas når media skal løfte fram noe i kristne sammenhenger. Når diskusjons-temaet vandrer fra sak til person, da har diskusjonen punktert. Jeg kan mene mye offentlig om et saklig tema av typen «bør man ta betalt for forbønn?», men når samme spørsmålet endres til «syns du NN er umoralsk når han tar betalt for forbønn?», da handler det om et annet menneske. Og når det handler om et annet menneske, da tar jeg heller samtalen over telefon eller en kopp kaffe, og ikke gjennom en journalist eller på Facebook. Da kan man ikke lenger skrive om temaet uten at navngitte mennesker svever i bakgrunnen som det uuttalte objektet for dom. Så for min del skygger jeg unna når diskusjoner om strukturer og teologi blir et spørsmål om andre menneskers eventuelle dårlige egenskaper.

Om det gjelder mennesker med makt, der mangelen på karakter, dømmekraft og personlige egenskaper hos nasjonale politiske og kirkelige ledere innebærer risiko for å skade andre, da bør de likevel tåle også en granskning. Den som er satt over mye, må også tåle å bli prøvd. Det inngår i stillingsinstruksen. Men krav, som media ofte stiller, om at pastorer og ledere tar stilling i den typen granskning, det er jeg uenig i. 

 Ingen kan kreve av en annen at man stiller seg fram som dommer i offentlighet. 

kommentarer