Ansvarlig redaktør i KS, Anne Gustavsen. Leder

Vårt eget kontinent er avkristnet og trenger varme åndelige hjem.


Det gjør nesten vondt å sette ord på det, men du og jeg lever faktisk på verdens mest sekulære kontinent. I stolthet og begeistring over vår solide kristne kulturarv og de kristne verdier som Norges grunnlov ble tuftet på i sin tid, har vi nærmest lukket øynene for at Norge, og også resten av Europa, i dag er et misjonsfelt.

Under lederkonferansen for Pentecostal European Fellowship (PEF) i  Antibes i Frankrike nylig, ble vi ubarmhjertig minnet på tingenes tilstand. 

Den typiske velstående europeer er uavhengig, «hjemløs», og ensom.

Sannheten er at av Europas rundt 750 millioner innbyggere, er det mindre enn 2 prosent som er aktive etterfølgere av Jesus. Ni av ti ateistiske land i verden er faktisk europeiske. Selv om tilhørigheten i ulike kirker er imponerende høy i våre land, betyr ikke det at kirkene er fulle og at mennesker har en levende tro på evangeliet.

Tvert imot har europeernes religiøse tilhørighet mer med kultur, identitet og nasjonalitet å gjøre. I vårt naboland Sverige, der 60 prosent av befolkningen tilhører en kirke, sier bare én av ti at de tror på evangeliet. 

Men i konferansen om Europas tilstand, ble det også tegnet et bilde av et postmoderne kontinent, der vår materialisme, individualitet og åndsfattigdom kanskje snart har nådd sitt klimaks. Den typiske velstående europeer er uavhengig, «hjemløs», og ensom. Depresjon og andre psykiske lidelser preger den unge generasjonen. Mye tyder på at den moderne europeer begynner å bli desperat lei av sin egen suksess, sin individualisme og narssisisme, og søker mot fellesskapet. Kanskje vi er i ferd med å se slutten på sekulariseringen, spurte leder for Pingst i Sverige, Daniel Alm, da han talte i PEF-konferansen.

Hvis så er tilfelle, står vi i dag overfor en unik mulighet og utfordring i våre menigheter. Hvordan kan vi som kristne best mulig kommunisere evangeliet til sekulære individualister i Europa?

(Svensk pinseleder Daniel Alm) tok et tydelig oppgjør med individualistiske pastorer.

Daniel Alm var tydelig på hva som kreves. For det første må menighetsfellesskapene bli mer enn overfladiske «meet and greet»-sammenkomster, der nye aldri finner dypere fellesskap enn den raske kaffekoppen på vei inn til gudstjeneste. Kirken må bli hjem for mennesker og åpne for nye, dype inkluderende hverdagsfellesskap. Vår trauste pliktfølelse må erstattes av lidenskap for Gud og Guds rike. 

Individualismen ble også utfordret i egne rekker av Daniel Alm, der han tok et tydelig oppgjør med individualistiske pastorer. For det handler ikke om «meg» og min suksess, men om folket som skal nås og disippelgjøres.

Den åndelige fattigdommen på eget kontinent bør også utfordre oss til å tenke nytt om misjon. Kanskje Europas tid er nå?

kommentarer


Anbefalte innlegg