Døpt til én kropp Hovedsak

Terje Hegertun legger ut om Åndens enhet i gjestfrihetens hus.


Foto: Istockphoto og Beate Willumsen

FORFATTER: Terje Hegertun, førsteamanuensis på Menighetsfakultetet og tidligere redaktør av Korsets Seier. Teksten er opprinnelig et foredraget fra rådsmøtet til Norges Kristne Råd, 21. mars 2019 klokken 09:00.

Gode venner!

Hva kan vi tenke sammen om dåpen, på tvers av kirkeskillene?

Det er et spørsmål som har utfordret meg lenge, og som er blant temaene i den siste boken fra min hånd, Nådens gaver i gjestfrihetens hus. 

Min primære tilnærming er å forstå dåpen som en teologisk bekjennelse av den dype identifiseringen jeg har til Kristi død og oppstandelse. Det innebærer en like dyp forening med hele den verdensvide kirke. Dåpen er noe annet enn en utskillelsesrite som markerer overgangen til et nytt kirkesamfunn. Det ene forener, det andre splitter. 

(Dåpen) han kalte «den baptistiske villfarelse».

Tverrkirkelig utvikling i kristen-Norge

Både formelt og uformelt har kirkene lenge vært involvert i tverrkristne samtaler om dåpen. Det er nok et faktum – som Lima-dokumentet fra 1982 sier – at jo nærmere kirkene kommer hverandre, jo større blir ønsket om å avstå fra praksiser som stiller andre kirkers teologiske og sakramentale integritet i forlegenhet. 

Mitt inntrykk er at vi for det første er kommet nærmere hverandre i en teologisk forståelse av hva kristen dåp handler om. Et annet påfallende utviklingstrekk er at den sterkt polemiske tonen har blitt erstattet med en mer respektfull samtale.

BAKGRUNN: Bygger bro mellom barnedåp og troende dåp.

Selv vokste jeg opp et par generasjoner etter pinsepioneren T. B. Barratt (1862-1949). Han skrev ofte imot statskirken og barnedåpsteologien i sine artikler i Korsets Seier. Tonen var ikke særlig annerledes på luthersk side, men med motsatt fortegn: Leiv Aalen (1906-1983) advarte i sin tid mot det han kalte «den baptistiske villfarelse. Der den griper om seg, vil den være en dødelig fare for den kristne kirke». 

Et annet utviklingstrekk er at fagteologene har vært villig til å gå noe lengre enn andre i å bygge «a bridge over troubled water», for å låne en sangtittel, spesielt når det gjelder spørsmål om gjendåp. Et tredje utviklingstrekk har vært den interne debatten i noen frikirker om kriterier for medlemskap: skal det bare være bekjent tro – eller tro og dåp – som kvalifiserer til medlemsopptak? Noen har gått inn for ikke lenger å inkludere dåpen som kriterium for kirkemedlemskap. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

PILGRIMSDÅP: Indiske kristne døper seg i Jordanelven i Israel.

Et fjerde utviklingstrekk er at kristne beveger seg mer på tvers av kirkesamfunnsgrensene. De henter impulser hos hverandre. Unge kristne har gjerne en utpreget økumenisk identitet, og det blir stadig flere tverrkonfesjonelle småbarnsfamilier. Det innebærer at foreldrene må velge om barna skal bli døpt eller barnevelsignet. I noen tilfeller velger foreldrene å gjøre begge deler.  

Det er nok ikke til å komme forbi at tradisjonelt har mange med en baptistisk dåpsforståelse fryktet at en bred folkekirkelig barnedåpspraksis kan virke oppløsende på forholdet mellom tro og dåp og føre til en form for sakramentalisme der etterfølgelsesaspektet underkommuniseres. 

I folkekirken har man lenge sett at dåpstallene synker, og det virker som man er litt i villrede om hvordan man skal makte å kommunisere dåp i møte med en sekulær offentlighet. Kombinasjonen av fallende dåpstall og den økte satsingen på trosopplæring, gjør at forskjellen mellom Dnk og frikirkene blir mindre, og vi blir bedre i stand til å forstå hverandre.

Dåp er et dypt felleskristent anliggende.

Bibeltekstene om dåp

Så gode medkristne, med dette som bakteppe, tillat meg å snakke om den kristne dåp i gjestfrihetens tegn. Min grunnleggende tilnærming er at dåpstekstene i Bibelen lodder dypt. Mitt gamle liv er lagt under korsets dom, det er begravd i dåpen, og et nytt liv har begynt, sier Paulus i Rom 6.  I følge Kolosserne 2, skal de døpte «regne seg som død for synden». Å begraves med Kristus i dåpen, er altså en rimelig radikal handling. Den troende kan betrakte seg som liggende i den samme graven som Jesus. Men der befinner også hele hans kirke seg, knyttet sammen i et livs- og tjenestefellesskap som gjør kirken til én. Å være døpt, er å ha overdratt eiendomsretten til Kristus, noe som forplikter meg i forhold til det store trosfellesskapet som jeg deler dåpsgraven med.

Etter dette er jeg ikke lenger en privatpraktiserende kristen. Derfor kan jeg – som en lutheraner gjør – snakke om at det er frelse i dåpen, eller – som en baptist gjør – at det er dåp i frelsen. Bevisstheten om at Kristus er det samlende sentrum, etablerer en skjelningskompetanse som inviterer den globale kirke til å kombinere en teologisk dybde med en tilsvarende åpenhet for at praksisformene kan være ulike. For dåpen viser ikke tilbake til seg selv eller tilbake til den som blir døpt. Den viser i retning Kristus. 

TERJE HEGERTUN: Første pinsevenn i Norge med professortittel i teologi.

Det innebærer at dersom dåpen mot formodning ikke leder til, befester og styrker Kristustroen, vil enhver dåpspraksis framstå som forfeilet. Det er ikke de ytre ritene som garanterer kirkens enhet, men bekjennelsen av den kostbare skatt, «den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Judas 1,3). 

Oppsummerende så langt er altså at dåpens dype tegnkarakter skaper en identitet om at jeg er i Kristus. Men dermed tilhører jeg på en like grunnleggende måte hele Jesu kirke i verden. For den som er én i Kristus, er også ett med hans folk.  Fordi «vi er døpt til å være en kropp», som Paulus sier i 1 Kor 12, 13, blir handlingen i én kirke ikke uvesentlig for hva en annen kirke gjør. De kirker som døper i det samme treene, hellige gudsnavnet, står i et gjensidig ansvarlighetsforhold til hverandre. Dåp er dermed et dypt felleskristent anliggende, der en differensiert konsensus bør kunne være innen rekkevidde.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

TILNÆRMING: Terje Hegertun skriver om den kristne dåp i gjestfrihetens tegn. «Min grunnleggende tilnærming er at dåpstekstene i Bibelen lodder dypt», føyer han til.

Tverrkirkelige innsikter

Et kjennetegn ved økumeniske dåpsdokumenter er at de har kristologien som omdreiningspunkt. Det åpner dåpssamtalen kirkene imellom. At dåpen knyttes til Kristi gjerning i frelseshistorien, gjør meg til en deltaker i det store fortellingsdramaet som forener meg med troens folk i fortid, nåtid og framtid. Her er den kollektive dimensjonen sterkere enn den individuelle. Et eierskifte har funnet sted. Dåpen har fått karakter av personlig livstolkning. Den er blitt den troendes ID-merke: «Jeg er døpt, derfor er jeg». Slik knyttes dåpen til hele den troendes livsløp. Dette er ikke teologisk symbolpolitikk. Fordi det finnes en fortelling om frelse, skaper dåpen det nye folket som er født og utrustet av Ånden (1 Kor 12,13). 

I lys av kirken som Åndens hus er dåpen både et kall og en velsignelse. Et kall, fordi den ber meg leve nær Gud gjennom alle slags dager. En velsignelse, fordi dåpen omdefinerer en lukket familiestruktur og lar meg få smaken av en større søskenkjærlighet. Både teologisk og økumenisk er jeg forpliktet på en større sosial enhet enn den som bare utgjør min lokale kirkefamilie.

PORTRETT AV TERJE HEGERTUN: Pinsevenn med alle

I Lima-erklæringen heter at det er flere alternative veier for innlemmelse i kirken: Barn som døpes, bekjenner troen under oppvekstårene.

Mens bekjennelsesdåpen gjerne er frukt av barnevelsignelsen og en senere ervervet tro. Når dåp av barn ikke bare er en religiøs kulturtradisjon, men finner sted på grunnlag av den felles tro som omgir barnet, og når baptistisk dåp er en tydelig personlig bekjennelse av troen, må begge dåpstradisjonene ansees å være teologisk legitime. Lima-dokumentet understreket tydelig at begge dåpsformene må ha som mål at de leder til en levende tro og en forpliktende etterfølgelse av Kristus, innenfor rammen av et ansvarlig kirkelig fellesskap.   

Dåpstekstene har et språk som bæres oppe av en betydelig dogmatisk kraft.

 «Jeg tror!»

«Jeg tror!» Slik har kirkens bekjennelse lydt og gitt gjenklang gjennom århundrene. Den ble gjenkjent som både dåpsproklamasjoner, bekjennelses-summarier, tilbedelsesliturgier og hymner. 

«Jeg tror!» var også den grunnformer som kirken inntok i forvaltningen av de hellige handlingene. «Troen skaper ikke dåpen, den mottar den», sa Luther. Kanskje var dåpsgraven egentlig en botsbenk. Gjennom hele historien har det vært dette som har konstituert kirken: ikke bare troen, heller ikke bare dåpen, men en dåp som skulle lede til bekjent tro og et liv i etterfølgelse av Jesus. 

Den tidligere MF-teologen, Edvin Larsson (1925-2009), hevdet at det lå en tydelig etterfølgelsestenkning i den urkirkelige dåpsteologien. Ikke overraskende skinner dåpen klarest i de områder av verden der den like gjerne kan være det første steget i retning av martyriet.

Vi kan aldri svekke den nære forbindelsen som er mellom dåpen og troen.

Dåpen – mer en symbolikk

Den teologiske refleksjonen på baptistisk og pentekostalt hold, går i retning av at dåpen er reell og effektiv – ikke bare symbolsk. Den engelske baptisten, Neville Clark (1927-2002), sa det så tidlig som i 1956: «Det som i Kristi verk skjedde representativt for oss, gjøres i dåpen nærværende i oss.» Dåpstekstene har et språk som bæres oppe av en betydelig dogmatisk kraft, og som viser at troens liv leves mellom dåpsgraven og den endelige oppstandelse. 

Også den kjente baptistiske dåpsteologen, George Beasley-Murray (1916-2000), mente dåpen måtte forstås som noe annet enn en symbolhandling. NTs dåpsteologi innebærer at vi forenes med Kristus i hans død og oppstandelse, vi befris fra synd, innlemmes i kirken og vi får løftet om Åndens gave. 

Men, understreker Murray, det vil alltid være Ånden – og ikke vannet som sådan – som gjenføder og fornyer. Derfor kan vi aldri svekke den nære forbindelsen som er mellom dåpen og troen. Det er ingen dåp uten tro, og ingen tro uten dåp, like lite som sakramentene kan tenkes uten at de på en tydelig måte er evangelieformidling. 

Den norske baptistteologen, Nils J. Engelsen (1914-1991), mente at bibelmaterialet omtalte frelsen både i tilknytning til dåpen, til troen, til nåden og til Åndens gjerning. Dåpen er både et relasjonssymbol og et realsymbol. Dermed er den en virkekraftig tegnhandling som er profetisk fordi den peker mot fullendelsen. Gud taler og handler gjennom tegnet – og mennesket tar imot. Symbolet rommer et jeg-du-forhold. Det er mer enn et stykke illustrasjonshistorie. Dåpen aktualiserer et skjebnefellesskap, og gjør den troende til etterfølger. Derfor vil trosopplæring alltid være integrert i kristen dåpsteologi.

Artikkelen fortsetter under bildet.

ENHETSTEOLOGI: Kirkenes Verdensråd har fremmer et dåpssyn som fremmer felles anerkjennelse av hverandres dåp.

Dåpen – et verk av Ånden

Om jeg var kirkearkitekt, ville jeg ha tegnet inn dåpsområdet med vann som kom ovenfra og rant ned i dåpsgraven og overøste dåpskandidaten. Det ville på en god måte ha forbundet tanken om at det er en nær sammenheng mellom dåpen og Ånden. I det bibelske språket er vann og Ånd sammenflettede begreper. 

Dette er en tenkning som preger framstillingen til pinseteologen Amos Yong. Han avviser at dåpen skulle ha en eller annen innebygget magisk-religiøs evne, noe for øvrig alle kirker avviser. Derimot kan vi, innenfor rammen av dåpstekstenes teologiske dybde, hevde at dåpen kan forstås som en del av gjenfødelsen og frelsen som Ånden bevirker når den vekker oss til tro på Kristus. Dette synes å være forutsatt i Det nye testamentet, for eks. i Peters tale på pinsedag (Apg 2,38–39; Rom 6,1–11; Kol 2,12).OgsåLima-erklæringensier at Den hellige ånd arbeider i mennesket både før, under og etter dåpen (§ 5). 

I dåpen er vi reist opp til et nytt liv.

Siden dåpen «reiser oss opp ved troen på Guds kraft» (Kol 2,12), er Ånden til stede i enhver dåpshandling, slik den var det da Jesus ble døpt (Mark 1,10–11), og slik den ble erfart da Ånden utrustet apostlene med kraften fra det høye (Apg 2). Dåpens teologi handler altså ikke i første rekke om vannmengde eller om hvorvidt personen er spebarn eller voksen. I dåpen er vi reist opp til et nytt liv. Slik forstått er den et verk av Ånden. Samtidig er dåpen selve identitetsmarkering for inngangen til det kristne fellesskapet. 

Derfor var det naturlig for oldkirken å ha et liturgisk forbønnsledd i tilknytning til dåpen. Den nydøpte fikk forbønn og håndspåleggelse for å bli utrustet med karismatiske gaver. Pinseteologer – herunder meg selv – mener at kirkene burde hente dette opp som et konkret praksisledd når unge og voksne blir døpt. 

Dåpen er starten på en livslang vekst, hevder Kirkenes Verdensråd

Også det nye studiedokumentet fra Kirkenes Verdensråd, One Baptism: Towards Mutual Recognition, har en økumenisk grunnposisjon. Paragraf 1 sier at dåpen er starten på en etterfølgelse som innebærer en livslang vekst i troen. Dokumentet understreker trosopplæringens rolle (katekumenatet) ikke bare etter, men helst før dåp finner sted. Den anbefaler at kirkene anvender dåpsbasseng oftere og en mer sjenerøs bruk av vann, for å understreke at dåpen er en begravelse med Kristus og en påfølgende oppstandelse. 

Dokumentet begrunner dåpen sakramentalt ved å henvise til Kristi verk som er tilgjengelig for oss i kraft av Den hellige ånd. Uten Ånden er sakramentene utelukkende et ritual av begrenset verdi, sier KV. Det er takket være at Ånden peker på hva de hellige handlingene viser tilbake til, som gjør at det er meningsfullt å si at en ytre tegnhandling kan være et virkningsfullt nådemiddel; ikke bare et illustrasjonssymbol.  

Og det er fordi kirken bærer pinsedagen i sine gener at det har vært naturlig for den å ramme inn all sakramentsforvaltning og ordinasjonspraksis med bønner om at Ånden skal gjøre handlingene til vibrerende gudsmøter. At Gud er nær i kirkens sakramentale liv, bygger alene på at handlingene formidler evangeliet og at troen finner sitt feste i de evige ordene fra Guds munn, uavhengig av min følelsesmessige dagsform. Forkynnelsen av evangeliet har manifesterende karakter. Tegn- og symbolhandlinger som finner sted i Jesu navn, er forkynnelse. 

Jesus har nemlig ikke bare befalt oss å døpe.

Erfaringer fra den tidligste kirke

Det er blitt sagt at det oldkirkelige dåpskatekumenatet var som et livsdrama for dem som deltok. Det handlet om radikal endring av vaner og atferd, og om trening i et helt nytt livsmønster. 

I stedet for å si at dåpen i seg selv gir troen, hevder patristikerne på sin side at dåp i oldkirken forutsatte tro. Noe annet, hevder de, mangler grunnlag i både Det nye testamentet og i klassisk felleskirkelig dåpsteologi. Det oldkirkelige skriftet Den apostoliske tradisjonen beskriver en oldkirkelig dåpspraksis på denne måten:

De skal kle av seg. Døp barna først. Alle som kan svare selv, gjør det. For dem som ikke kan svare for seg selv (underforstått: fordi de er for små for det), svarer foreldrene eller en slektning. Døp deretter mennene, og så kvinnene, som skal ha håret hengende fritt og ha tatt av seg gullsmykkene de bærer. Ingen får ta med seg noe fremmed objekt ned i vannet.

Vi ser tydelig konturene av en oldkirkelig dåpsordning som –  interessant nok – inkluderte både barn og voksne. Den liturgiske normalordningen var at man døpte dem som kunne svare for seg.

Om ikke, var det andre som svarte på vegne av de små.

Så, etter at dåp av barn ble det normale, fra ca. 500 e.Kr., fortsatte man i hovedsak med den samme liturgien ved at det nå var foreldres og faddernes forpliktende løfte ved dåpsfonten som skulle sikre den nødvendige tilknytningen mellom dåp og tro. En bekjennelse av troen fant altså sted, uansett hvilken alder dåpskandidaten hadde.

At dåp av barn kunne finne sin plass i kirken uten noen videre debatt, hadde sammenheng med at den ble etterfulgt av opplæring i kristen tro og lære. Jesus har nemlig ikke bare befalt oss å døpe, men også at vi tar trosopplæringen på like stort alvor. For – som Luther sier – «er ikke troen der, da blir dåpen bare et symbol uten frukt».  

(Barnedåp) innebar ikke at baptistene oppga sin egen dåpsforståelse.

Gjendåp – et tverrkirkelig dilemma

Utover på 1950-tallet begynte en del baptister, særlig i Danmark, å spørre om det er naturlig å kreve omdåp av barnedøpte. Det var et utbredt ønske om å unngå den anstøtsstein som gjendåp er i de fleste kirkelige miljøer. Samtidig ville man komme i møte de personer som ønsket seg en frikirkelig tilknytning, men som tok sin første dåp på alvor fordi den hadde åpnet veien til et kirkelig fellesskap og siden vært en støtte for troen. 

BaptistenBeasley-Murray var blant dem som tidlig foreslo at personer som var spedbarnsdøpt i en annen kirke, som hadde en levende tro, men søkte medlemskap i en baptistkirke, burde ønskes velkommen uten krav om gjendåp. Logikken var at selv om en baptist måtte mene at det er svakheter ved en annens kirkes dåpspraksis, måtte man kunne anerkjenne at en person med en annen kirkelig bakgrunn var et fullverdig medlem av Kristi kirke i verden. Dåpen i den andre kirken hadde gjort sin gjerning innenfor rammen av en legitim søsterkirke. 

Så til tross for at en baptist måtte mene at dåpsformen burde vært tettere på det nytestamentlige bibelmateriale, kan begge dåpsformer betraktes på som gyldig dåp. Dette innebar ikke at baptistene oppga sin egen dåpsforståelse som en primærposisjon. Men de erkjente at det både kunne være teologiske, økumeniske og sjelesørgeriske grunner for å innta en mer fleksibel holdning, spesielt i en nasjonalkirkelig kontekst der dåp av barn har vært så dominerende gjennom generasjoner. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

DØPT PÅ NY: Dåpens tverrkirkelige dilemma kommer kanskje tydeligst frem i spørsmålet om gjendåp.

Den danske baptistteologen, Kjell Kyrø-Rasmussen (1920-1986), nyanserte sin tilnærming til spedbarnsdåp ved å skjelne mellom dåp forstått som en ren familiær kultur- og tradisjonspraksis, og dåp av barn som i hjem og menighet ble eksponert for en bevisst kristen trosopplæring. «Å avvise en dåpspraksis som i virkeligheten fører til et liv i tro, får ellers raskt et anstrøk av legalisme», mente han. 

Praksisen med overført medlemskap fant etter hvert sted i om lag halvparten av danske baptistmenigheter. Denne utviklingen har ikke i samme grad vært fulgt opp i Norge og Sverige. Det er likevel grunner som kan tale for at overført medlemskap kan være en farbar vei.

De viktigste argumentene er følgende:

  • Vi bør være villige til å anerkjenne dåp av personer uavhengig av alder, når den er utført med vann i den treenige Guds navn
  • I stedet for å snakke om rett eller feil dåpsteologi, er det mer konstruktivt å si at det kan være både svake og sterke sider ved de ulike kirkenes dåpsformer og dåpsteologier
  • Dåp egner seg ikke som konverteringsmarkør, bare i den hensikt at en ønsker å bli medlem i en annen kirke
  • Man kan utvikle liturgiske ordninger ved et medlemsopptak som understreker at den troende er en Kristi etterfølger og derfor allerede har innkassert den teologiske hensikten med dåpen
  • Det er mulig å akseptere andres dåp, uten at egen praksis endres; dvs. uten å pålegge en kirke å innføre to dåpsformer

I modellen med overført medlemskap ser en gjerne trosbekjennelsen som uttrykk for sin dåpsbekjennelse. Dermed blir forbindelsen mellom dåp og kirkesyn ivaretatt, og man blir i stand til å se at en annen kirkes dåp er en reell kirkeskapende faktor som har ført mennesker til varig tro.

Den anerkjente amerikanske pinseteologen, Cecil M. Robeck framholder at pinsekirker også i framtiden vil prioritere troendes dåp i både teologi og praksisform, men at andre dåpshandlinger foretatt i den treene Guds navn i andre kristne kirker bør bli anerkjent som akseptable og likeverdige alternativ, basert på så vel teologiske som historiske betraktninger. Hvis en person er blitt døpt som barn og denne dåpen har vært utgangspunktet for en videre vekst i troen, bør ikke den nye menigheten vedkommende ønsker å tilknytte seg, insistere på at det foretas omdåp.

Å uttrykke en felles forståelse og en gjensidig anerkjennelse og ansvarsforpliktelse er ikke det samme som å ha et samstemt syn i alle deler. Det siste tror jeg knapt er mulig. Man kan derimot oppnå å se en indre, saklig sammenheng for hva dåp handler om i den kristne kirke i stort. Det vil være et rimelig resultat av den teologiske imøtekommen-het som økumeniske dialoger over mange tiår har greid å skape. Det påhviler baptistiske og pentekostale kirker et særlig gjestfrihetsansvar her, all den tid deres dåp allerede anerkjennes som kristen dåp av de fleste klassiske kirkesamfunnene. 

Gjestfrihet som dåpsteologisk ideal

Hva kan vi da sammen si om dåpen på tvers av kirkesamfunnene? I det minste det Bibelen selv sier, for eks. i Rom 6, at vi i dåpen er forent med Kristus og oppreist til et nytt liv i kraft av Helligånden. Det som skjer i dåpsgraven er en dyp økumenisk solidaritetshandling med alle troens barn i den verdensvide kirken. Troen og dåpen representerer ikke mindre enn en radikal befrielse fra syndens slavebindende makt. Dette er fødsel nr to, den som kommer ovenfra, ifølge Johannes 3, i motsetning til den som kommer fra morslivet.  

Siden vi som Åndens folk vet hva vi er tilgitt og hvilken dybde det er i den nåde som daglig bærer oss, kan gjestfrihet framstå som et dåpsteologisk ideal. Å ta gjestfriheten på alvor innebærer også at kirker utfordres til å finne veier som ikke stiller andres dåp i forlegenhet.

Fordi jeg i dåpen er innpodet i Kristi kropp, er jeg en integrert del av ei verdensvid kirke, uavhengig av enhver konfesjonell grenselinje. Og fordi dåpen har en kollektiv og inklusiv dimensjon, kan vi i lys av gjestfrihetens logikk opptre økumenisk brobyggende. Som kjent er det både noe ugjenkallelig og ikke-repeterbart ved en dåp som er foretatt med vann i den treene Guds navn. At det dypest sett bare er én dåp, står i en logisk tilknytning til at det bare er én tro, én herre og én Ånd (Ef 4,4–6). I dåpen er både etniske, sosiale og kjønnsmessige skillelinjer utvisket, ifølge Paulus (Gal 3,27-28). 

Jeg konkluderer dermed på følgende måte:Hele den globale kirkes enhetskarakter gjør at det i framtiden blir krevende for én kirke å opprettholde påstanden om at dåp utført i en annen, anerkjent kristen søsterkirke kan karakteriseres som ugyldig. For vi er «døpt til å være én kropp», selv om vi er mange kirker. Dette markerer at kirken representerer Åndens enhet i gjestfrihetens hus. 

kommentarer