Er det virkelig deg, Gud?

Tro og le­del­se hand­ler om å ut­set­te seg for en viss ri­si­ko.

«Vi opp­søk­te di­sip­le­ne og ble der sju dager. Dre­vet av Ånden ad­var­te de Pau­lus mot å dra opp til Je­ru­sa­lem» (Apg. 21,4).

Ung­dom i Opp­drags DNA hand­ler om hvor­dan vi kan lære å høre Guds stem­me. Grunn­leg­ge­rens bok;«Er det vir­ke­lig deg, Gud?» for­tel­ler his­to­ri­en om hvor­dan det hele be­gyn­te da Loren Cun­ning­ham i 1956 så et syn av bøl­ger som ble til unge men­nes­ker idet de ble skyl­let inn over alle ver­dens kon­ti­nen­ter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I dag, når vi ser hva som har skjedd, kunne han kan­skje ha kalt boken: «Det var vir­ke­lig deg, Gud!» For vi kan ikke være hund­re pro­sent sikre på for­hånd. Gud vil stad­fes­te sitt ord etter hvert som vi går ut i tro. Tro og le­del­se hand­ler altså om å ut­set­te seg for en viss ri­si­ko. Men­nes­ker kan ta feil og der­for er det vik­tig å til­nær­me seg alle slike tros­hand­lin­ger med en viss yd­myk­het og opp­rik­tig­het.

Det pa­ra­dok­sa­le i his­to­ri­en om Pau­lus' reise til­ba­ke til Je­ru­sa­lem er at han ble ad­vart mot å dra dit av noen som hadde pro­fe­tisk gave. De var i stand til å for­ut­si at Pau­lus ut­sat­te seg for fare, men de kjen­te ikke Guds vilje. Dre­vet av Ånden fort­sat­te Pau­lus li­ke­vel mot det målet han hadde satt seg på for­hånd. Han hadde over­gitt sitt liv i Gud hen­der.

Pro­fe­ter og pro­fe­ti­er må der­for aldri lede oss. De kan i beste fall be­kref­te hva Gud al­le­re­de har åpen­bart i våre egne hjer­ter. «Alle som dri­ves av Guds Ånd, er Guds barn» (Rom. 8,14).

Les flere av Dagens andakterher