En motvillig misjonær Samtalen

Det gikk 18 år fra Vidar Aronsen fikk misjonærkallet til han reiste ut. Etter seks måneder kunne det vært over.


Tekst: Ane-Marthe Hop-Hansen
Foto: Nicolai Pettersen

Jeg kjente på følelsen av at dette klarer jeg ikke, holder ikke ut. Jeg var veldig svak i kroppen og kunne nesten ikke stå på beina. Jeg tenkte at det er for farlig å bo her, sier Vidar Aronsen.

Rundt ham er det liv og lyder på alle kanter. Kafeene under Led19 vrimler av mennesker, og en del av dem kjenner Vidar. Som pastor og misjonær i De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) har han mange bekjente.

Han hilser og smiler, men situasjonen han var i for 27 år siden er ikke til å spøke med. Det var så ille at den ferske misjonæren tenkte at hvis han overlevde, ville han ta med seg kona og reise hjem til Norge.

Kallet

Som barn var han mye på leir på DFEFs leirsted Oven i Østfold. En kveld da han var ti år, var en misjonær på besøk på Oven. Hun fortalte fra Swaziland. Det satte seg fast i Vidars unge sinn.

– Jeg tenkte: «Det skal jeg også gjøre en gang.» Det la noe ned i meg.

  • Les mer om Vidar Aronsen i portrettet i ukens Korsets Seier. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer