Hvem være ære? Reportasjen

Gudstjenesten er i ferd med å bli en forestilling, mener Joel Halldorf.


Tekst: Deborah Selbekk Lunde
Foto: Istock og KS-arkiv

Det går mot kveld utenfor idet hovedsalen inne på Oslofjord Convention Center er i ferd med å fylles opp. Middagen er fortært og energien er tilsynelatende på topp blant de om lag 1.400 deltakerne som småprater mens de finner seg sitteplasser. Summingen av mennesker stilner imidlertid raskt idet lovsangsbandet på scenen begynner å spille. Når den siste sangen er over, brytes atmosfæren av en rungende applaus. Unge som gamle slår hendene sammen i stor entusiasme. 

Det var ikke for oss de sang. De sang for Guds ære.

Idet lovsangsteamet går av scenen, applauderes det igjen. Det gjør det også når konferansierene inntar plattformen. Også de ulike personene som entrer scenen for å gi informasjon og innspill av ulike slag ønskes velkommen med applaus. Kveldens hittil største applaus kommer imidlertid idet kveldens taler inntar scenen. Da lyder en rungende applaus som fyller den store salen. Klapp, klapp og ett og annet entusiastisk «yes». Begeistringen er på topp, og forventningen likeså. Når taleren har prekt ferdig, applauderes det igjen. Og så en applaus for tolken, selvsagt. Klapp, klapp, og klapp igjen. 

I 1930-oversettelsen av Rom 12,10, står det at kristne skal «kappes om å hedre hverandre.» Apostelen Paulus ønsket å formane sine medkristne om å løfte opp og rose hverandre.

Men gjelder denne oppfordringen også i gudstjenesten?

Eller er det bare Gud som skal hedres der?

Et hjertesukk fra söta bror

I begynnelsen av februar gikk Joel Halldorf i den svenske avisen Dagen ut på lederplass med oppfordringen: «Ingen flere applauser!».

  • Les ukens reportasje. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer