Frikirke-Norge er for taust Hovedsak

Vi har blitt stille i møte med samfunnsdebatten.
FORFATTER: Erfaren pastor, misjonær og leder i De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Stillhet er noe jeg dessverre ikke opplever for mye av. Livet går egentlig ganske i ett, og med en misjonstjeneste i og for Asia, omgir jeg meg stort sett med et mylder av mennesker og lyd.

Når jeg en sjelden gang kommer meg på hytta vår på fjellet, setter meg på krakken en kald vinterkveld og bare hører på stillheten, da nyter jeg det!

Vi sitter bare der, litt tafatte.

Men – det var ikke den stillheten jeg hadde i tankene i dag. Jeg tenker nemlig på en annen stillhet. En stillhet som innerst inne i grunnen både irriterer meg, uroer meg og skuffer meg, ja, iblant opprører meg. Men som jeg likevel gjør så lite for å endre… Det er stillheten fra oss i frikirke-Norge i samfunnsdebatten i landet vårt. Det er stillheten fra oss som kristne, som menighetsledere og frikirkesamfunn.

Det undrer meg storlig hvorfor vi er så stille. Når lover og regler innføres i vårt land, som så soleklart bryter med det vi står for, inderlig mener og tror på, ja, så sitter vi bare der, litt tafatte (jeg vet jeg generaliserer, og jeg vet det finnes unntak).

Tanken på loven som tillater at en frisk tvilling skal kunne drepes i mors liv, er rystende.

Nylig har en av våre trosfeller bli hånet og hengt ut i media som mørkemann og det som verre er, fordi han og partiet klarte å få endret loven som siden 2016 har tillatt abort på ett av friske tvillingfostre. Vedkommende ble vel stort sett stående alene i denne stormen, med noen få unntak, mens vi kjente på følelsen av at dette virkelig var godt de fikk stoppet.

Jeg har tvillinger på alle kanter. Faren min var tvilling, søstera mi har tvillinger, selv har jeg to flotte tvillingdøtre, nevøen min har tvillinger, og jeg har kamerater og venner som er tvillinger. Tanken på loven som tillater at en frisk tvilling skal kunne drepes i mors liv, er rystende. Spørsmålet jeg stiller meg er: Hvor var jeg, hvor var vi som kristenfolk, som frikirkelige trossamfunn da denne loven ble foreslått av vår borgerlige regjerning og fikk flertall på Stortinget i 2016?

Vi opplever at vi blir marginalisert, og kanskje har vi skyld i det selv?

Nylig valfartet tusenvis av mennesker fra store deler av landet til Oslo for å marsjere i tog og ha storsamling foran Stortinget. Årsak; de ville protestere mot at regjeringen hadde gitt grønt lys for felling av 27 ulv i de norske skoger!

Hvor var vi da lover som sier at det er greit å årlig frata 15.000–16.000 barn retten til liv ble vedtatt?

Da det ble lovlig at et friskt tvillingfoster kunne tas livet av? Hvor er vi når det lovfestes at det er greit at noen diskvalifiserer mennesker med et kromosom mer enn de fleste av oss, og sier at de ikke er verdt å skulle få leve?

Guds ord sier: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet» (Salme 139,13;16).

Frikirkelighet burde lære av Human Etisk Forbund

Vi opplever at vi blir marginalisert, og kanskje har vi skyld i det selv? Hvorfor tør vi ikke å stille oss på muren og kjempe? Da Nehemja så at muren rundt Guds by var falt, gråt han, og han begynte arbeidet med å bygge den opp igjen. Han satte seg ikke ned, ristet på hodet og sa «det er fæle tider, gitt». Vi opplever at selve fundamentet for vår nasjon, den kristne tro og arv stadig er under angrep. Hva er grunnen til at vi da blir værende stille? Føler vi på en underlegenhet, et mindreverdighetskompleks, eller er vi rett og slett blitt sløve?

Vi som frikirkelighet burde lære av Human Etisk Forbund og Foreningen FRI. De er betydelig mindre interesseorganisasjoner enn frikirke-Norge, og de har fått gjennomslag som ikke på noen måte står i forhold til medlemsmassen, ved å stå opp for det de mener og tror på!

Gjør hva dere vil, men pengene våre får dere ikke!

Men i fjor våknet kristenfolket endelig. Da kom nemlig myndighetene med den oppsiktsvekkende nyheten at de planla å ta fra oss kirkeskatten, ved krav om at menighetene måtte ha 500 medlemmer over 15 år for å få støtte. Ja, da våkna vi. Aldri før har vel så mange av oss sørget for å svare på en høringsuttalelse.

For myndighetene kan røske og dra i og utfordre vår tro gjennom ugudelige lover, men når de begynner å røre lommeboka vår, ja, da er grensen nådd. Gjør hva dere vil, men pengene våre får dere ikke!

«Herre tilgi oss, for vi vet, (men skjønner ikke) hva vi (ikke) gjør.»

kommentarer