Gjenfødt med ski på beina Kristenliv

I riktig gamledager vokste Johannes Bakken opp i den aller øverste gården i den avsidesliggende fjellbygda Langlim i Seljord kommune. Han var sønn av en gårdbruker og en del av en stor søskenflokk, som var tredje generasjons haugianere. I Telemark i 1918 var det likevel ikke haugianismen som hadde vind i seilene. Ryktet hadde for lengst nådd bygda om en annen bevegelse. 

På kne i snøen 

Den fremste eksponenten for dette var Knut Grasbekk fra den noe større nabobygda Åmotsdalen. Han var ikke bare en forkynner og evangelist, men en aktet bygdekunstner og altmuligmann.

En vinterdag hadde det seg slik at 18 år gamle Johannes akkurat hadde vært på møte i Åmotsdalen. På vei hjem til Langlim fikk han følge forstander Grasbekk. Det var kveld, men stjernene på himmelen og snøen på trær, knaus og vann sørget for stemningsfull belysning. Selv over fjellpasset mellom de to dalene var det vindstille. Kun knitringen fra skiene kunne høres.

Idet de var i ferd med å passere passet, stanset Grasbekk opp. Johannes merket seg det. Han trykket staven i bakken for å stoppe fremdriften. Han kikket seg tilbake og møtte blikket til evangelisten. «Kanskje det er på tide at du også bøyer deg for Gud?» Johannes nikket sakte. Så der, under stjernehimmel og omgitt av hvite tinder, gikk unggutten ned på kne. 

Sauen som ble borte

Senere ble Johannes Bakken en like kjent forstander og forkynner i Telemark. Til nye mennesker og menigheter trakk han alltid frem eget vitnesbyrd om gutten fra Langlim som ble gjenfødt med ski på beina. 

Historien stopper ikke der. Mange år senere satt Johannes Bakken i godstolen der han bodde i Gvarv og hørte på radiogudstjenesten. Den dagen talte presten om den ene sauen som var kommet bort. Da kom Johannes til å tenke på en egen opplevelse fra barndommen. 

Familien Bakken fra «øvstegarden» på Langlim hadde akkurat sanket inn sauene for vinteren. Det var senhøst, og i ferd med å blåse opp over den vesle fjellbygda. Da oppdaget mor fortvilet at én sau var bortkommen. Johannes gikk straks ut for å lete sammen med søsknene. Han sprang avgårde. Uværet kunne ankomme med full styrke når som helst. 

Så var det slik at det ble Johannes som fant sauen til slutt. Under en hengegran sto det en sau og hang med bøyd hode og triste øyne. Blikket møtte Johannes sitt. «Då så eg meg sjøl», har Johannes siden fortalt: «Det var slik Gud fann meg.» 

Som Grasbekk ble også Johannes lyriker. Diktet «Den ville sauen» er kanskje det mest kjente av dem alle. ′

Gjenfortellingen er inspirert av telemarking Arne Øystein Rambekk og boken «Det brenner i bygda». 

kommentarer