Sannhet og misforståelser rundt innadvendte pinsevenner Hovedsak

Tekst: Hans Eskil Vigdel, forfatter av boken «Ingen introverte i himmelen»
Foto: Shutterstuck

«Med min personlighet frister det mer å bli prest i Den norske kirke, enn å bli pastor igjen.»

Det sier Svein Skulstad, musiker og tidligere pinsepastor i et intervju i KS med tittelen Mindre verdt som introvert. Han mener dagens ideal er særdeles lite ideelt, og har for lengst fått nok.   

BAKGRUNN: Introvert karismatiker i menighet

Er det der det vil ende, at alle introverte gjør som Svein og slutter? Er det virkelig bare ekstroverte som passer til å være pinsevenner?

Intervjuet med Skulstad belyser viktig tematikk og en utfordring mange kjenner på kroppen til daglig: å være introvert i en ekstrovert kultur, der idealet er å ta aktivt del i alle deler av fellesskapet, med fest, folk, tempo og lyd. 

Fortsetter under bildet.

FORFATTER: Hans Eskil Vigdel skrev i 2018 boken «Ingen introverte i himmelen» om kristen tro, menighet og livet i tjeneste som innadvendt.

Svein Skulstad er tøffere enn de fleste når han byr på sin egen sårbarhet. Han setter ord på noe mange kjenner seg igjen i – utenforskapet – men ikke har språk for eller tør snakke høyt om. «Noen ganger får jeg lyst til å rope: ‘Hallo! jeg passer ikke inn her. Og det er mange flere som meg’», sier han i intervjuet. Alle engasjerte kirkebyggere bør ta Skulstads indre rop på alvor. Pinsebevegelsen har ikke råd til å la Skulstad, som har forlatt pastorskuta, få siste ord i saken. Hans indre rop er så viktig at det fortjener en respons.

Jeg håper tematikken Skulstad belyser fører til samtaler i connectgrupper, styrerom og de mange hjem –  for at andre som kjenner seg igjen kan oppleve at de virkelig er «velkommen hjem».

Ifølge Skulstad finnes det ikke rom for introverte i pinsebevegelsen. Stemmer det?  

Jeg skulle bare ønske at han ikke måtte slutte som pastor for å kunne ta av denne masken.

Hva introversjon er og hva det ikke er 

Innadvendt og utadvendt er, tro det eller ei, synonymt med introvert og ekstrovert. Men måten vi bruker ordene i dagligtalen er ofte misvisende, man ilegger begrepene en annen betydning enn den faglige. For hvem vil vel være innadvendt? Vi tenker gjerne utadvendt som noe positivt, og innadvendt som noe negativt. 

Begrepene handler om hvordan man forholder seg til den ytre og indre verden, hvor en henter energi fra og hva man foretrekker. Introverte henter energi i sin indre verden og ved å være sammen med færre mennesker, mens ekstroverte får energi og blir gira når de opplever at det mye som skjer og de får være sammen med mange. 

THOMAS NETELAND: Entusiasme – født sånn eller blitt sånn?

Introvert oppførsel

Thomas Neteland er selverklært introvert pinsevenn. Neteland skriver i et leserbrev i Korsets Seier

«Men jeg er introvert, sier du. Det er jeg også, svarer jeg da. Å være introvert sier bare noe om hvordan man lader, ikke hvordan man kjører.»

Netelands poeng er at introverte oppfører seg ulikt, og det har han rett i. Samtidig handler det å være introvert om mer enn hvordan man henter energi og hvordan man oppfører seg. Det går dypere. Det handler om hva man foretrekker, og hva som skal til for at livet blir et trivelig sted å være.

Fokus på oppførsel blir problematisk hvis du må oppføre deg på en viss måte for å være ordentlig pinsevenn.

Mer enn hvordan man lader

Introversjon og ekstroversjon handler altså om preferanser, om det man foretrekker, ikke om hvilke evner man har og i grunn ikke om oppførsel heller. Personlighet går dypere enn om man løfter hendene i lovsangen, om man danser eller står i ro, og dypere enn prekestil og musikkstil. Ytre stil er vel egentlig ikke så viktig for Jesus. I evangeliene ser Jesus til det indre hos mennesker. Fokus på oppførsel blir problematisk hvis du må oppføre deg på en viss måte for å være ordentlig pinsevenn. Det blir i så fall et forsøk på å uniformere menigheten. Det er da man tyr til skuespill for å passe inn. Ja, vi kan ha et ønske om at alle skal oppføre seg likt, og glemmer at ikke alle foretrekker det samme. Introverte kan oppføre seg mer ekstrovert, men til hvilken pris over tid? De blir slitne og i ytterste konsekvens syke.

I trygge felleskap kan man slippe skuespill og forebygge slitenhet og konflikt. «I trygge fellesskap kan vi la masken falle», sier Runar Mulelid i boken med samme navn. Trygghet er viktig hvis vi skal vise ansikt, ta plass og gi plass til andre. Trygghet trengs for å ta på alvor at vi opplever virkeligheten ulikt, for å tåle og tørre den ulikheten vi oppdager. Jeg tror det er denne tryggheten Skulstad etterlyser. For når jeg leser intervjuet med Skulstad handler det ikke bare om introversjon, det handler også om frykt og mangel på trygghet. 

Det Skulstad gjør, er å ta seg selv på alvor og akseptere den han er. Jeg skulle bare ønske at han ikke måtte slutte som pastor for å kunne ta av denne masken. Eller kanskje det var det som måtte til? 

REPORTASJE: Mindre verdt som introvert

Jeg mener det er plass til introverte i pinsebevegelsen, det er Thomas Neteland et eksempel på, men du trenger ikke være som han. Introverte er som mennesker flest: helt ulike hverandre, selv om noe grunnleggende er felles. Så håper jeg også det er plass til en som Svein Skulstad. 

Det avgjørende er ikke hvilken personlighet du har, men at du finner trygghet nok til å la masken falle og ta plass med hele deg i fellesskapet. Da kan flere følge etter. 

Vi trenger å bli bevisst og få kunnskap om personlighetstyper og sortere hva som tilhører hvor, uten å vurdere noen personer som bedre enn andre, bare forskjellige.

Det avgjørende er ikke hvilken personlighet du har.

Det er først når vi er trygge selv at vi kan vise ansikt som den vi er og modellere et fellesskap som tåler reell ulikhet, enten man er lek eller lærd. Er vi trygge, kan vi hjelpe hverandre til å vise ansikt, både i det i livet vi fikser og det vi synes er vanskelig. Da vil flere føle seg hjemme og bli værende. Og noen ganger når livet er som tyngst, må vi bære hverandre. Da bærer vi med den tryggheten og tilliten som allerede er blitt vist. 

Det finnes mange introverte i pinsebevegelsen. Introverte som med sine preferanser kan bidra med en livsrytme og en trosutøvelse som er robust og bærekraftig for hele menigheten. Menigheten trenger at trygge introverte som kjenner seg selv og sine behov, viser ansikt og tar plass. Og at trygge ekstroverte setter pris på mangfoldet. Da blir ikke ulikhet en trussel, men en velsignelse. Ingen er helt trygge, men i menigheten kan vi trygge hverandre.

Men det krever bevissthet fra alle parter.

Folk er ikke like bare fordi de går i samme menighet.  

kommentarer