Forbrukertilsynet falt for fristelsen Leder

VGs artikkel om Svein Magne Pedersen har ført til en farlig overreaksjon fra det offentlige.

Som reaksjon på VGs oppslag om Svein-Magne Pedersens virksomhet i India, skriver Forbrukertilsynets direktør, Elisabeth Lier Haugseth, i et åpent brev «at man i markedsføringen av behandlingen ikke kan bruke påstander om at behandlingen har konkret effekt mot sykdommer og lidelser, og heller ikke bruke historier eller vitnesbyrd fra folk som sier at behandlingen har effekt».

KARL ANDREAS JAHR: Pinsebevegelsens gjenreiste ære

Når VG hevder at helbredelsespredikant Pedersen utnytter kristen giverglede med fri diktning fra misjonsmarken, så skjønner også vi i Korsets Seier at det offentlige må undersøke de faktiske forholdene. Derfor er det helt naturlig at Stiftelsestilsynet åpner tilsynssak mot Svein-Magne Pedersen. Hvis det grunnleggeren av Misjonen Jesus Leger sier er sant, nemlig at han handlet mot bedre vitende, så bør også han være interessert i en nøye gjennomgang.

Noe annet er det at Forbrukertilsynet ønsker å forby vanlige folk å fortelle sine vitnesbyrd til eksempelvis Pedersens blad Legedom. Lier Haugseth vil ha seg frabedt å bli kalt «et totalitært religionspoliti» og hevder videre at de bare ønsker å beskytte Norges innbyggere mot villedende markedsføring.


En liberal stat kan ikke begynne å forby handlinger de selv mener er dum eller uforståelig adferd.

Forbrukertilsynet gjør seg uansett til overdommer for noe de åpenbart ikke forstår. Det er flott at man vil beskytte sine innbyggere, men går man for langt, bikker det over til et angrep på helt grunnleggende frihetsprinsipper. Hvis et individ opplever seg helbredet og brenner inne med å fortelle det til så mange som mulig, eksempelvis gjennom bladet Legedom, har Forbrukertilsynet vitterlig ingenting med det å gjøre.

Helt konkret handler ikke religionsfrihet bare om retten til å tro, men også til gjerning, utøvelse og etterlevelse. Hvis et menneske hevder seg helbredet, er det et overtramp å nekte den personen å dele sitt personlige vitnesbyrd. Det inkluderer alle plattformer. Eksempelvis bladet Legedom. Vi skjønner at helbredelse ved bønn er dårskap for Forbrukertilsynet, men som det står skrevet videre: «For oss som blir frelst, er det Guds kraft».

En liberal stat kan ikke begynne å forby handlinger de selv mener er dum eller uforståelig adferd.

KARL ANDREAS JAHR: En fundamentalistisk forventning

Et slikt forslag er det amerikanerne kaller en «slippery slope». Hvor vil dette ende? Faren er at dette skaper presedens og dermed vil ramme langt flere enn Svein-Magne Pedersen.

Hva kan da sies fra talerstolen? Hva kan vi love eller forkynne om Guds kraft? Hva slags bøker kan vi selge? Kan vi ikke lenger ta inngangsbetaling ved store, kostnadskrevende arrangementer? Og må vi i så fall være ekstra nøye med hva vi sier om Gud? Gjelder det kun løfter om fysisk helbredelse? 

Kristne mener ulikt om helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen og bønn om helbredelse mot former for betaling. Men la oss ikke blande kortene. Dette handler om noe langt mer grunnleggende.

Dette er i langt større grad et angrep på en minoritet enn det er et forsvar av de svake. Et paradoks i seg selv. 

kommentarer


Anbefalte innlegg