SØKENDE: Cecilie Bjørnsgård (t.h.) oppdaget stevnet «Himmel & hav» da hun surfet på YouTube. Her sammen med Kjetil Hustad.

Cecile ble frelst via Youtube

Året etter ble ektemannen Kjetil frelst på stevnet «Himmel & hav».

En vinterdag i 2016 sitter Cecilie Bjørnsgård og kikker på Youtube. Hun er på jobb i barnehagen, men har noen minutter til overs.

Hun tekster inn «Jørn Strand» i søkefeltet, og et møte fra stevnet «Himmel & hav» åpenbarer seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Navnet Jørn Strand husket hun fra ti år tilbake da hun var tenåring. Et møte, sendt av Visjon Norge, gjorde uslettelig inntrykk.

– Jeg husket måten han hoppet, spratt og svettet på scenen. Han måtte ha et håndkle i nærheten for å tørke seg jevnlig. Jeg husker ikke hva han sa, men jeg husker han, minnes hun.

Oppvekst med Gud

Ti år senere var Cecilie tobarnsmor og samboer med Kjetil Hustad (29). Hun hadde vokst opp i Tønsberg, i en kristen familie. Hun gikk på den kristne skolen Elihu. Helt til denne dagen vinteren 2016 hadde hun hørt på kristen musikk.

– Jeg gikk sporadisk på møter. Jeg har kjent Guds nærvær. Jeg visste at Han var der, men jeg stengte han ute. Dessuten trodde jeg at jeg trodde, om du skjønner.

Med all denne bagasjen ser Cecilie på Jørn Strand snakke om endetiden på Youtube.

«Mange skal stå igjen. De tror alt er bra», sier han.

De to små setningene stakk dypt i hjertet til vestfoldingen. En helt vanlig dag på jobben skulle bli livets viktigste øyeblikk.

– Jeg forstod det plutselig. Alt bare gikk opp for meg. Jeg var fortapt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

TELTMØTER: Fra et av møtene i teltet på stevnet «Himmel & hav».

Fryktet slutten

Derfra var det ingen nøling for Cecilie. Hun ga livet til Jesus der og da, foran PC´en, på jobb. Men historien sluttet ikke der.

– Det var som om verden forandret seg. Alt ble liksom annerledes, måten jeg så barna mine på, kollegaene mine, alt. Det var en blanding av kjærlighet og surrealisme.

Omvendelsen var en sann glede, men den gjorde livet komplisert også. Hennes kjære samboer Kjetil hadde, i motsetning til Cecilie, ingen befatning med kristen tro eller kultur. Det var totalt fremmed.

– Jeg turte ikke helt å si det ansikt til ansikt, så jeg sendte en mail, ler hun.

Litt senere tikket det inn et svar: «Jeg må bare kjøre meg en tur».

Hva skulle det bety? Cecilie fryktet at det var slutten på et åtte år gammelt samboerforhold til mannen hun hadde to små barn med.

– Jeg kjente likevel at det var greit, for sånn måtte det bli. Jesus er viktigst. Så kom han hjem, det var heldigvis greit. Og nå har vi det bedre enn noen gang, forteller hun.

Kjetil fikk likevel merke umiddelbare konsekvenser. Cecilie flyttet ut av soverommet og inn til datterens rom. Slik måtte det bli frem til de giftet seg i august samme år.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Himmel & hav

Det siste året har det nygifte ekteparet gått i pinsekirken Betania, Tønsberg. Kjetil har bidratt frivillig bak menighetens miksepult, men selve troen var mer krevende for han.

I år som i fjor dro familien på Jørn Strands sommerstevne «Himmel & hav». Det foregår under et av Norges største telt på Tromøya utenfor Arendal. Kjetil jobbet som frivillig etter oppfordring fra kona.

– Det ble ganske tøft for han, medgir kona.

– De andre visste at han ikke var kristen, og ble temmelig pågående evangelisert for.

En kveld var han oppgitt og lei. Men noe var satt i gang. Under årets «Himmel & hav» tok han imot Jesus, halvannet år etter kona. Frelsen ble etterfulgt av full neddykkelse i Strands rullende dåpskar under stevnet.

– Vårt forhold har aldri vært bedre. Vi har fått et helt nytt ekteskap. Jeg er takknemlig til de på «Himmel & hav» som våget å være passe pågående, sier Cecilie.

Fact box

Bønnebarn

Intervjuet med Korsets Seier kunne ha stoppet der, men Cecilie har noe på hjertet, noe hun mener er viktig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg er et bønnebarn.

I alle år har foreldre og besteforeldre bedt for Cecilie, uten at det så ut til å fungere det minste. Hun var etablert, nesten 30 år og livet var på stell. Logikken tilsier at det er laber grobunn for omvendelse.

– I ettertid ser jeg bønnen. Jeg har merket det. Påminnelser. Pirkinger på ryggen. En anelse av at jeg ikke lever rett, men jeg sa det ikke til mamma eller noen andre. Likevel fortsatte de. Og deres bønner reddet meg, tror jeg.