En utenkelig helomvending Hovedsak / Reportasjen

Av: Deborah Selbekk Lunde

– Det var aldri aktuelt å ta abort.

Rebecca Johnsrød (25) trekker pusten dypt og stryker hånden over magen. Babyen hun snakker om er ikke den babyen hun i dag bærer på. Denne babyen ble født tilbake i 2009. Da var hun bare 15 år gammel.

Vi befinner oss i det lille tettstedet Ringvoll på grensen mellom Østfold og Akershus. I et sjarmerende leilighetskompleks langs landeveien bor Rebecca og ektemannen Christopher.

På utsiden kan de virke som et gjennomsnittlig ungt, kristent ektepar. Men at Rebecca og Christopher skulle gifte seg, var det ingen som hadde trodd. 

Selvmordsforsøk, tenåringsgraviditet, rusavhengighet, depresjon og hjemløshet. Rebecca og Christopher har vært gjennom mer enn de fleste 25-åringer.

Jeg var livredd.

Narkoman som 15-åring

Rebecca og Christopher møttes sommeren 2008. Da var hun 14 år og han 15. Få uker etter sin 15-årsdag fant Rebecca ut at hun var gravid. Da gikk hun i 10. klasse. 

Rebecca hadde vokst opp i en kristen familie med en mor som var sterkt troende. Rebecca trodde ikke selv på Gud, men tanken om at et foster var et liv, stakk dypt. 

– Det var derfor aldri aktuelt å ta abort, forteller Rebecca. 

Mens Rebecca fant støtte i sin kristne mor, var det verre for Christopher. Christophers foreldre var narkomane, og han var selv bare 11 år da han begynte å eksperimentere med hasj. I en alder av 15 år tok Christopher regelmessig amfetamin og heroin, og han var allerede far til én gutt med en annen ung jente. Kort tid etter at han hadde blitt far, kom beskjeden fra Rebecca om at hun også var gravid med hans barn. Da ble det for mye for Christopher. 

– Jeg stakk halen mellom beina og dro. Jeg var livredd, innrømmer han. 

Våren 2009 slo Rebecca og Christopher opp. Og det skulle gå ni år før de to møttes igjen. 

I mine øyne var Gud slem.

Den første dype depresjonen

9. september 2009 ble Michael Alexander født. Årene som singel tenåringsmamma var tøffe for Rebecca. Det å kombinere videregående skole med aleneansvaret for en baby ble for mye, og hun søkte etter hvert hjelp hos Barnevernet som skaffet en avlastningsfamilie for Michael. 

I januar året etter besluttet Barnevernet at Rebecca ikke var egnet som mor, og få dager senere ble Michael tvangsflyttet til en beredskapsfamilie. Etter dette havnet Rebecca i det hun beskriver som den mørkeste perioden i livet sitt – så langt. 

– Det var veldig svart. Det fantes ikke et eneste lyspunkt i livet mitt i den perioden, sukker hun, og tar en liten pause. 

– Det var mye alkohol, men det er det eneste jeg husker. Faktisk husker jeg ikke så mye fra den tiden etter at jeg mistet omsorgen for Michael, forteller hun.

Jeg trodde ikke at det fantes en Gud.

Hatet Gud

Etterhvert flyttet Rebecca hjem til sin mamma i Larkollen, og ting ble bedre. Hun fikk ha jevnlige samvær med sønnen, som etterhvert ble flyttet til et annet beredskapshjem i Halden. 

– Den familien var utrolig nok kristen, forteller hun. 

På denne tiden var Rebecca fremdeles langt fra Gud. Likevel ga det en liten trygghet å vite at sønnen bodde hos et kristent ektepar som var aktive i den lokale pinsemenigheten. Men selv ville hun ikke ha noe med Gud å gjøre. 

– Jeg trodde ikke at det fantes en Gud. Og hvis han fantes ville jeg ikke ha noe med ham å gjøre. I mine øyne var Gud slem, forteller hun. 

Etterhvert fikk Rebecca advokat, og dagen før Michael Alexanders ettårsdag fikk han flytte hjem til Rebecca og hennes mor. 

Ting gikk bedre, men i desember det samme året dør Rebeccas far av kreft. 

– Det hjalp ikke akkurat på min allerede svake tiltro til at Gud var god, forteller hun.

I ukens papiravis kan du lese mer om hvordan Rebecca og Christopher fant tilbake til hverandre og Gud. 

kommentarer


Anbefalte innlegg