Ansvarlig redaktør i KS, Anne Gustavsen. Leder
Hvordan forhindrer vi at brennende medarbeidere brenner ut?

 

Frivilligheten bærer Norge, leser vi gjentatte ganger i norske medier. Og det er sant. Rundt 40 prosent av befolkningen i våre nordiske land driver med frivillig arbeid. Frivillige og ideelle organisasjoner i Norge skapte verdier for 101 milliarder kroner i 2010, noe som tilsvarer 20.000 kroner per innbygger. (Statistisk sentralbyrå, 2012). 

Pastor Øystein Gjerme, Salt, Bergen ga nylig ut sin bok «Vi vil», der han tar til orde for å se den enkelte og mobilisere de mange, ikke for å skape brukervennlige kirker, men for å fullføre  kirkens oppdrag: Å vinne nye mennesker, og disippelgjøre og sette i tjeneste de som vinnes. 

Gjennom årene har vi møtt hundrevis av mennesker som blomstrer på alle områder i livet fordi de er plantet i Herrens hus og utfører sin del av oppdraget vi har fått av Jesus. Det er de trofaste tjenerne som i tillegg til travle jobber og hektiske familieliv, alltid finner tid og overskudd til å tjene i Guds forsamling, som holder kristen-Norge i gang. De er ungdomsledere ved siden av studier og ekstrajobber, de sørger for kaffe og frukt på søndag formiddag etter en travel jobbuke, de forbereder søndagens barnesamling fredag kveld etter jobb eller studier, de teller penger, vasker, leder møter og bibelgrupper. Mandag morgen står de likevel tidlig opp og går på jobb eller skole.

Vi har også møtt altfor mange som etter kortere eller lengre perioder i tjeneste har gått på en smell. Noen har truffet veggen så hardt at de ender helt utenfor menighetsfellesskapet. Derfor er det bra at Gjermes bok også inneholder råd om hvordan man unngår å brenne ut og forvente for mye av medarbeidere som bruker fritid på viktige og utfordrende tjenester i Guds rike. 

Det er en glede å se hvordan unge og nye troende går inn i oppgaver og tjeneste i menigheten med liv og lyst. De er ja-mennesker og det er lett å spørre dem om stadig mer. Helt til det sier stopp. 

Vi tror at dyp respekt for frivillig innsats og dermed investering i de frivillige, og åndelig fostring av medarbeidere på alle plan, er livsviktige områder å ta tak i i våre menigheter. Vi er kalt til å bære hverandre.

Den vi krever mest av må vi også investere  i. Mange gir opp for tidlig fordi de ikke hadde åndelig ryggrad til å takle tjenesten de gikk løs på. Av og til er ansvarlig åndelig lederskap å hjelpe noen med å sette på bremsen, si nei og ta grep som gjør at man ikke treffer veggen i sin overivrighet.

Hvor mye tid er vi villig til å bruke på å investere i solid mentorskap og åndelig foreldreskap slik at vi kan bygge solid og langsiktig?

Ivrige idealister er gull verd, men de holder ikke lenge om ikke vi forstår at vi må hjelpe våre medarbeidere til å porsjonere ut sine krefter, sørge for å lade opp, pleie sjelslivet, holde kroppen sunn og få sunn balanse mellom å gi og å motta. 

 

kommentarer


Anbefalte innlegg