Kall mennesker hjem til Gud Disippel

«Det er helt greit at du er kristen, bare du ikke forsøker å omvende meg.» Beskjeden var klar fra mannen i borettslaget jeg bodde i. Jeg husker ikke hva jeg sa. Trolig var det ikke noe fornuftig, om noe i det hele tatt. Men kanskje var jeg en miniversjon av kirken den dagen. En som er grei å ha, bare vi ikke forkynner evangeliet om frelse og omvendelse.

 

Skrevet av Jarle Haugland, daglig leder i Tro og medier. 

 

Denne teksten ble først publisert på Tro&Mediers hjemmeside. 

 

Tematikken er høyaktuell i dag. Som kirke strever vi med å finne vår plass i et etterkristent samfunn. Den sterke posisjonen kristentroen har hatt i Norge, har på mange måter smuldret bort. Vi er et flerreligiøst land, og stadig færre har hørt om Jesus som er eneste veien til Gud. For øvrig et budskap som fremstår som intolerant, ekskluderende og dermed provoserende.

Daglig leder i Tro&Medier, Jarle Haugland.

Hva gjør så vi? Vi som tror at livet har to utganger. Som tror at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn for å dø for oss, så mennesker som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Som er kalt til å gå i fotsporene til hyrden som forlot sine nittini sauer for å finne den ene som var forsvunnet. Hva gjør vi?

Jeg tror de to vanligste feilene vi gjør, er å velge assimilering eller isolasjon. Vi velger enten å tone ned det vi står for og blande oss med mengden – eller fjerne oss fra dem vi er sendt til og la menighetenes ressurser og relasjoner i privatlivet handle om det som foregår innen kirkens fellesskap. Det finnes dessverre altfor få kirkesamfunn, menigheter og organisasjoner som har misjonærer i Norge på sine lønningslister.

I boken «Hva vil det si å være kirke?», skriver professor i misjonsvitenskap, Tormod Engelsviken: «Det går rett og slett ikke an å være en Jesu disippel, en kristen, uten å være kalt til misjon, uten å være sendt med evangeliet.» Og han fortsetter like utfordrende: «Hvis kirken ikke forkynner evangeliet, hvis den ikke praktiserer ”sendelse”, ville Kristus være død forgjeves.»

Det finnes dessverre altfor få kirkesamfunn, menigheter og organisasjoner som har misjonærer i Norge på sine lønningslister.

Selv om det er livsviktige eksempler på kirker som «praktiserer sendelse» i landet vårt, må vi være ærlige og si at vi på mange områder har beveget oss bort fra oppdraget Jesus gav oss, da han sa: «Gå ut og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt.» Men jeg tror det er mulig å se en endring her. Jeg tror det er mulig å igjen få en kirke som ryster sine omgivelser, slik både Bibelen og kirkehistorien gir oss utallige eksempler på. Jeg tror på, drømmer og ber om at vi som Jesu etterfølgere og vitner forandrer enkeltmennesker og samfunn med evangeliet. Ikke primært ved å bevare det som en gang var, men ved å bringe evangeliet inn i en ny tid – ved å leve som kristne i et etterkristent land.

Hvordan det gjøres, er ikke mitt mandat å mene noe om. Jeg tror at Gud er kreativitetens og kjærlighetens kilde, og på kne i bønn til ham vil Guds hjerte og nød drive oss ut. I hans kraft. Med kreativitet, kraft og en invitasjon til å komme hjem. Og jeg tror også kirkens mange fragmenter må komme sammen, i enhet, samtale og bønn om å sammen vinne mennesker for Gud. Det er tross alt som en hel kropp vi fungerer best.

Jeg tror på, drømmer og ber om at vi som Jesu etterfølgere og vitner forandrer enkeltmennesker og samfunn med evangeliet.

I Tro & Medier vil gjerne være med i vårt felles misjonsoppdrag. Blant annet lanserer vi i disse dager kurset «Velkommen hjem» på omGud.net, der Egil Svartdahl i seks videoer deler sentrale sider ved evangeliet. Kurset gis også gratis som en ressurs til menigheter, som et verktøy til å lede mennesker hjem til Gud. Men oppdraget er for stort til at vi kan stå alene. Og det er for mangfoldig til at kun ett verktøy vil være løsningen. Derfor håper jeg å se en kirke som sammen retter blikket oppover for kraft og retning, innover for enhet og fellesskap og utover for å vinne dem som lever borte fra Gud.

kommentarer