Når Gud ender som pulverkaffe Hovedsak
Hva skjer med vårt gudsbilde når vi ikke er vant til å vente?

 

FORFATTER: Annka Lillejordet, Hillsong Oslo

Jeg var 11 år da venninnen min fikk en hamster. Og det ville jeg også ha. Jeg maste og maste, helt til mamma en dag sa: «Om du rydder rommet ditt hver dag før skolen, så skal du få en hamster til jul.» Og i ett år gjorde jeg det. Jeg ventet og ventet, og gledet meg så til jeg endelig skulle få denne hamsteren, min største drøm.  

Jeg var nemlig vant til å måtte spare til sykkel, til en bukse, til turer, til en boomblaster. Jeg vokste opp med kameraer der du måtte levere inn fotorullen, og først to uker senere fikk du bildene. Bildet av den vakre månen som du tenkte kom til å bli et kunstverk, viste seg å være en liten ubetydelig dott på et ellers rart bilde. Ting tok tid. Forventningen bygget seg opp til den dagen du endelig kunne ta med alle pengene til butikken og kjøpe den tingen du hadde spart til. Pengene du hadde telt over så mange ganger, selv om du hver gang visste at du måtte spare litt til. Du hadde smurt deg med så mye tålmodighet som det gikk an. Men følelsen av å endelig få det du hadde ventet på, var ubeskrivelig. 

ANNKA LILLEJORDET: Fornærmet?

Trenger ikke spare

Så sitter jeg her i dag, og det er sjelden jeg sparer til noe som helst, fordi jeg stort sett har råd til å kjøpe mye av det jeg både trenger og ønsker meg. Og jeg tenker at det er noe jeg har mistet på veien. Gleden av å vente? For en utålmodig person er det et paradoks. For fokuset mitt er alltid på målet og ikke ventetiden. 

Men kanskje er det en grunn til at det er en ventetid i forkant av mye av det største i livet, fordi det er en tid for å formes, utfordres, testes og bygge karakter. 

ANNKA LILLEJORDET: Verden har nok kritikere

Ikke som en brusmaskin

Hva skjer med en generasjons tro på Gud, når Gud ikke fungerer som en brusmaskin? Når du ikke kan bare putte på tjue kroner og ut kommer en cola? Eller når svaret ikke kommer før lenge etter og kanskje ser helt annerledes ut enn det du trodde og kanskje ville.  

Hva skjer med vårt gudsbilde når vi i det naturlige ikke er vant til å vente og spare til noe? Rokkes troen? Tar en saken i egne hender og går på kompromiss med det som er viktig? Går en vekk fra Gud? 

Jeg tror at jo lengre jeg har gått med Gud, jo mer ser jeg at mye handler om å vente. Bibelen er full av historier av folk som måtte vente, og ordene «vent på Herren» dukker stadig opp. 

Jo lengre en har kjent Gud, jo mer testes troens grunnvoll. Er den solid? Er han bygningsmannen og hjørnesteinen? For om Gud vet hva som er best for oss, bør vi ikke da vente på det som er best, i stedet for å gå på kompromiss med det?

ANNKA LILLEJORDET: Det Gud har lagt på hjertet ditt koster

Gleden ved å vente

Som ungdomspastor ser jeg mer og mer at foreldre som gir barna alt, kun har gode ønsker om at barna skal få det beste. Men uroen min er at en fratar dem gleden av å vente og spare. Troen bygges på sand i stedet for stein, for når Gud ikke svarer nå, så er han ikke ekte. Kan det være at vi med vår utålmodighet skaper en Gud i vårt bilde, en som er som en brusmaskin? Og kan det være at vi dermed lærer ungdommene at pulverkaffe er like bra som god håndbrygg? 

Vi må lære de unge den vei de skal gå, og vi må leve det ut selv. Vi må granske oss selv og kanskje utvikle en større tålmodighet. Vi må snakke ærlig om at jeg faktisk ikke alltid trenger det jeg vil ha, og ofte vil jeg ikke ha det jeg trenger. Men Gud ser livet vårt i helhetsperspektiv, og har en god plan for livene våre. Når vi en dag ser tilbake, så er troen vår bygget på fjell og ikke sand. 

Den dagen vi forresten skulle gå å kjøpe denne hamsteren, så ville jeg plutselig ikke ha en hamster likevel. Jeg er fortsatt veldig glad for det! 

 

kommentarer