Den usynlige kirke Reportasjen
Kanskje det er noen vi har oversett i all vår nærsynthet?

 

FORFATTER: Egil Svartdahl, forkynner og programleder

Vi har hatt nærmere 500 år med statskirke her i landet. Det har utvilsomt satt sitt preg på norsk kirke- og kristenliv – på godt og vondt. Gjennom århundrer har foreldre med og uten tro på Jesus, båret sine barn til dåpen og meldt dem inn i kirken. På langt nær alle foreldre og faddere holdt sitt dåpsløfte om å oppdra barnet i den kristne tro, og dermed er det en stor andel av kirkens medlemmer som ikke tror på Gud.

En undersøkelse foretatt av Respons Analyse, offentliggjort i Aftenposten 22.03.2016., sier at bare 48 prosent av de som er medlemmer av Den norske kirke, definerer seg som kristne. Hvert tredje medlem er ateist.

Over tid har vi tømt ordet kristen for innhold – siden det i norsk kontekst kan bety alt og ingenting. Hva innebærer det å være en kristen hvis vi ikke er etterfølgere av Jesus?

Når et stort antall av kirkens medlemmer ikke tror på Gud, er det all grunn til å se på beslutningsprosessene. Det utfordrer vår oppfatning om hva det vil si å være kirke – og burde få konsekvenser for hva som avgjøres av hvem, når alle kirkemedlemmer har stemmerett i alt fra spørsmål om økonomi til teologi.

Evangeliet frigjøres fra kirkebygninger og i større grad deles gjennom alminnelige troende i hverdagen.

Å oppsøke

Jeg er ikke blant dem som synes det er viktig å rense opp i kirkebøkene for å stryke de som ikke er aktive. Snarere tvert imot. Istedenfor å stryke, burde vi oppsøke. Mange av kirkens passive medlemmer er vår nærmeste misjonsmark. Det er bortkomne sønner og døtre som mange ganger bærer på en lengsel etter noe de har mistet eller forlatt. Mange setter stor pris på at de ikke er glemt, men er savnet, selv om de ikke lenger er aktive. Å være velkommen hjem, må innebære at vi er elsket, ønsket og ventet – selv når vi er borte.

Som tv-pastor gjennom 25 år, har jeg på mange måter fått være pastor for mange i «den usynlige kirken». Jeg vet ikke hvem de er, men mange vet tydeligvis hvem jeg er. Det er ikke så sjelden at jeg treffer en eller annen – edru eller full – som sier: «Der er jo pastor’n min!» Dette opplever jeg som en tillitserklæring.

Jeg skulle ønske at enda flere så på seg selv som pastorer for en by eller bygd. Tallmessig er den usynlige kirken i Norge den største av dem alle, og den behøver prester og pastorer av alle slag.

LES MER: Pinsekarismatikkens brente barn

Kirkefremmede kristne

Det er et faktum at de fleste medlemmene i Den norske kirke og i mange av frikirkene sjelden går i kirken og feirer regelmessig gudstjeneste. For oss som ikke kan tenke oss et kristenliv uten en kirke, kan dette virke som en umulighet, men det er dessverre mange kristne som er fremmede for kirkelivet her til lands.

Ifølge European Social Survey (ESS) er nordmenn blant de minst aktive kirkegjengerne i Europa. Undersøkelsen viser at bare én av ti nordmenn går i kirken en gang i måneden eller oftere. Hvert medlem i Den norske kirke går i kirken 1,6 ganger i året.

I den usynlige kirken finnes det altså mange kirkefremmede kristne. Det er dessverre altfor mange sårede, skuffede, utslitte, brente og sinte. Alle disse som har fått mer enn nok av kirken, men forbeholder seg retten til å ha sitt gudsforhold i fred.

Erfaringen har vist at kirkerommet og gudstjenesten sjelden er et egnet møtested for mange av disse, men gjennom personlige relasjoner kan tillit skapes og lysten til kirke gjenopprettes over tid.

Paulus reiste ikke en mur, men bygde bro til deres tro på «en ukjent Gud».

Hva er kirke?

Da må evangeliet frigjøres fra kirkebygninger og i større grad deles gjennom alminnelige troende i hverdagen. Vi bruker for mye av våre ressurser på å finpusse våre gudstjenester som likevel bare når en liten prosentandel av befolkningen. Kirken er først og fremst et liv vi lever i hverdagen. Skal vi se at Guds rike vokse i betydelig grad i Norge, må det skje ved at relasjoner bygges og tro deles i hjem og på arbeidsplass, i nabolag og foreninger.

Mange har opplevd sin lokale kirke som lite relevant for sitt liv og sin tro – både i innhold og form.

Vi kan kanskje lære noe av hva apostelen Paulus gjorde på Areopagos i Korint. Han reiste ikke en mur, men bygde bro til deres tro på «en ukjent Gud». Apostlene fant fram til berøringspunktene i korinternes religiøse liv og åndelige lengsel. Det er vår utfordring og mulighet i dag.

SVARTDAHL: – Ikke ta selfie med Jesus

«Se meg»

Kallet til å gå er samtidig et kall til å komme. Jesus står ikke bare i kirken og roper «Kom og se meg» til alle kirkefremmede, men han befinner seg midt i vår verden og roper «Kom og se meg» til alle oss i kirkekjernen. Kanskje det er noen vi har oversett i all vår nærsynthet?

 

kommentarer