Teologisk takhøyde Disippel

Spørsmål:

Hei!

I det siste har det blitt debattert ulike syn på helvete blant kristne. Det finnes også mange andre temaer der kristne har forskjellig syn. Hvor stort rom kan det være for teologiske uenigheter innen samme kirke, kirkesamfunn eller bevegelse? Hvor går grensene?

Hilsen «Interessert»

Svar fra David Aanje, lektor ved Høyskolen for Ledelsen og Teologi:

Jeg vil strukturere mitt svar rundt det teologen Rupertus Meldenius uttalte om kristen enhet som en polemisk brodd mot de religiøse fraksjonene under Trettiårskrigen: «Enhet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.»

Enhet i det sentrale

Jesus ba for sine etterfølgere til alle tider, at de måtte være ett, slik han og Faderen var ett. Når man studerer kirkehistorien og alle de ulike læremessige forgreiningene som har poppet opp, kan det ved første øyekast se ut som han ikke fikk bønnesvar. Ved nærmere øyesyn kan man likevel se konturene av en enhet rundt noen sentrale sannheter i den kristne troen som har overvintret alskens teologiske kuldefronter.

Allerede i Det nye testamentet finner man bekjennelsesformler og hymner som løfter opp uomtvistelige trossannheter som den første kirken bekjente seg til. Den eldste kristne bekjennelsen vi kjenner til er: «Jesus Kristus er Herre» (1. Kor 12,3). Med tiden kom det et mangfold av kreative læresetninger som krevde audition på den teologiske scenen og gjorde det nødvendig å formulere lengre bekjennelser som hadde solid forankring i det bibelske materialet.

Der Bibelen er tydelig kan ikke vi være vage.

David Aanje - lektor ved HLT

Den eldste av de tverrkirkelige bekjennelsene er Den apostoliske trosbekjennelsen. I en noe kortere form kan den spores tilbake til før år 150. Kristne til alle tider har sluttet seg til denne, nettopp fordi den løfter opp det sentrale i Bibelens lære: Gud som Skaper, den treenige Gud, Jesu frelsesverk, de dødes oppstandelse, Den Hellige Ånd og menigheten. Trossamfunn som ikke anerkjenner disse sentrale sannhetene definerer seg selv bort fra klassisk, kristen tro. Dette er grunnpilarer som blir stående selv om Dovre faller og kommentarfeltene freser.

I Pinsebevegelsens trosgrunnlag står følgende: «Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Den er skrevet av mennesker inspirert av Den Hellige Ånd. Bibelen er øverste autoritet i tro, lære, etikk og moral.»  Enhet i det sentrale handler også om enhet rundt de temaene der Bibelens lære er krystallklar. Der Bibelen er tydelig kan ikke vi være vage.

For å ta debatten om helvete som eksempel så er Jesus alt annet enn utydelig (lant annet i Mark 9, 43-48). Paulus skriver: «Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt» (2.Tess 1,9). Hvis Jesus og Paulus ikke mente det de sa, hvorfor sa de ikke hva de mente? Vi lever i et samfunn der det er en politisk korrekt tyngdekraft som på område etter område utfordrer de sentrale sannhetene i Bibelen. Da er det viktig at vår trosforankring er i Bibelen, og ikke i trendene. Som Søren Kierkegaard sa: «Den som gifter seg med tidsånden blir fort enkemann».

Frihet i det perifere

I teologiske spørsmål der Bibelen ikke har en tydelig lære er det viktig at man viser raushet overfor hverandre. Adiafora er betegnelsen på handlinger eller ting som moralsk verken er gode eller dårlige, men som er tillatt. Et eksempel på dette finner vi i Romerbrevet 14 der Paulus uttaler seg om spiseforskrifter og religiøse skikker: «Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser.»

Det er viktig at vår trosforankring er i Bibelen, ikke i trendene.

David Aanje - lektor ved HLT

Paulus underviser videre at i slike perifere spørsmål må den enkelte følge sin egen samvittighet, samtidig som man må leve ut sin kristne frihet på en måte som ikke forårsaker at andre troende snubler og faller.

Kjærlighet i alt

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Jesu ord gir en flau bismak når man tenker på alle de tilfellene der kristne går til personangrep på hverandre i det offentlige rom. Ifølge folkeeventyrene reagerte trollene med avsky når de kjente «lukten av kristenmanns blod». Oppstår det ikke et håpløst dilemma hvis flere av nettrollene i kommentarfeltene faktisk er kristne?

Vi må la Guds kjærlighet marinere våre hjerter slik at vi ser «den andres ansikt» med Jesu blikk. Bare da kan vi ta tak i de store teologiske spørsmålene på en saklig og raus måte. Korah-sangerne sier det best: «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre» (Salme 85,11).

kommentarer