FRA 2011: Oddvar Tegnander, her fra portrettintervjuet med KS i 2011, var stadig å se med Bibelen i hendene. Foto: Kjell Hagen Kristenliv
Fem år gammel debuterte Oddvar Tegnander som «friluftspredikant» i Trondheim. Allerede i svært ung alder visste trønderen hva som skulle bli hans livsoppgave.

 

MERK: Portrettintervjuet med Oddvar Tegnander ble trykket i Korsets Seier i juli 2011. Vi publiserer teksten på nytt sju år senere, etter at Tegnander sovnet stille inn onsdag 8. august 2018.

Tekst og foto: Kjell Hagen

I mai i år flyttet Sigrunn og Oddvar Tegnander fra Trøndelags hovedstad til Kristiansand. Begge i sitt 80. år.

− Et stort oppbrudd for oss begge. Sigrunns barndomshjem på Lade har vært vår permanente base helt fra vi giftet oss. Også i de periodene vi oppholdt oss på helt andre kanter – som i Japan og i Kvinesdal. Men vi er blitt eldre, og da Edin Løvås forlot Kornsjø til fordel for Halden, kom han med et godt råd: «Flytt før du er 80!». Det rakk vi så vidt, sier trønderen på sin skøyeraktige måte. Sigrunn rundet 80 år 10. juli, og 1. november er det hans tur.

LES: Oddvar Tegnander døde onsdag, 86 år gammel

Et under

I Kristiansand bor ekteparets eneste sønn Frank Tegnander med familie – kone og fem barn – og med årene er anmodningene sørfra om å få de to pensjonistene i nabolaget blitt stadig sterkere.

− Nå er vi kommet veldig nær. Det er ikke ofte at nabohuset blir solgt, derfor måtte vi slå til. Et under, sett med mine øyne, forklarer Oddvar og tilføyer:

− Men vi forblir trøndere i hjertet, det sitter dypt. Jeg er født i Trondheim og Sigrunn på Frøya, men hun flyttet tidlig til byen. Samtidig er vi ikke fremmed for denne landsdelen heller.

Sigrunn har arbeidet som operasjonssykepleier, og ektemannen forsikrer at han alltid føler seg trygg med henne ved sin side.

Sjuårsbolker

Oddvar Tegnanders tjeneste har vært inndelt i sjuårsbolker: Sju år som omreisende evangelist, sju år som misjonær i Japan, sju år som rektor ved Troens Bevis bibelskole i Kvinesdal, og en dobbeltperiode på 14 år som rektor ved Betelinstituttet i Trondheim. Han vokste opp på Lademoen, i en søskenflokk på ti. Sju gutter og tre jenter. Også broren Johan Tegnander, nå 87 år, er predikant.

− Far ble bare 62 år, han jobbet for mye og startet flere firmaer etter å ha passert 50 år, bemerker sønnen.

Far ble nesten flau noen ganger over min frimodighet.

Oddvar Tegnander - pinsepredikant

Ti år gammel tok han et standpunkt, som skulle få avgjørende betydning for hele livet.

− Jeg hadde min barnetro, men følte at jeg trengte en omvendelse. Som tolvåring ble jeg åndsdøpt, og kort tid etterpå døpt i vann av Ingolf Kolshus. De gode erfaringene satte sitt preg på meg. Allerede da var jeg klar over at jeg ville bli predikant. Det lå i meg, understreker han. Et stort smil fyller ansiktet.

− Jeg startet egentlig som «friluftspredikant», bare fem år gammel. Jeg drev og preket til folk i Lademoparken. Steg opp på benker og la ut tekster, som var korte referater fra søndagsskolen. Det jeg lærte tok jeg med ut blant folk i byen. Men far ble nesten flau noen ganger over min frimodighet.

På hjemmebane

Rundt 1950 ble Oddvar Tegnander forkynner på fulltid i Trøndelag. Blant annet sammen med David Østby i to år, og med stor tilstrømning av unge mennesker til møtene. I sommerukene var han i flere år leirprest på to-tre leirer. Alltid med trekkspillet som fast «assistent».

− Vi tenkte ikke så mye på ferie og fritid. Ikke noe var viktigere enn å forkynne evangeliet. Til Herrens ære må jeg si at den brannen har ikke sluknet ennå, sier han, varm i røsten.

Fra å virke blant «sine egne», ble radiusen stadig utvidet. Først til Eidsvoll, senere til Notodden, og nyhetsspalten i Korsets Seier bragte meldinger om sterke vekkelsesmøter.

− Kan du tenke deg noe større enn at mennesker får et radikalt møte med Jesus. Det rydder opp i så mange forhold i livet!

− Som evangelist måtte du leve av det du fikk?

− Ja, men den gang var jeg ugift, og med gratis kost og losji i private hjem lot det seg gjøre å putte penger i banken. Senere, som familiemann, ble det annerledes.

Endetiden

Den alderende predikanten har skrevet 30 bøker og utallige artikler. Personer som reiste sammen med Tegnander, våknet som regel hver morgen av en liflig skrivemaskinlyd. Før kollegene hadde rukket sin første kaffekopp,  hadde morgenfuglen Oddvar skrevet ferdig minst en åndelig betraktning. KS-redaksjonen hadde lenge en egen skuff med Oddvar Tegnander-artikler.

Både i skrift og tale har han fokusert på Jesu gjenkomst som en triumf. Kongen kommer! Han iler til med en utdypelse:

− Jeg taler ofte om endetiden og Jesu gjenkomst, og det er blitt seks bøker om emnet. Mitt poeng er at de kristne ikke skal leve i frykt, men imøtese hans komme med glede. Bort med frykten, vi er ikke i faresonen så lenge vi tror på Jesus! Men bakteppet er det triste som skjer i tiden. Bortrykkelsen er en hjemreise, Paulus er tydelig på det. Jeg tror det vil skje før den store trengselstiden, ut fra grundige studier i Skriften. Og folk vil hele tiden høre mer.

Bort med frykten, vi er ikke i faresonen så lenge vi tror på Jesus!

Oddvar Tegnander - pinsepredikant

− Hva med det spektakulære?

− Svovelpredikantene i dag er meteorologene, ikke teologene. Det er nok å nevne klimaendringene. Sannheten skal lyde fra våre prekestoler, men på en mild måte. Alvoret må ikke fortrenges, påpeker han med myndighet.

− Jeg har også talt mye om familievekkelse, til oppmuntring for alle som ber for sine. Bønnene vil bli besvart, det har vi fått oppleve i vår egen familie.

Til Japan

Bekreftelsen på at han og kona skulle til Japan som misjonærer, kom under en møteserie ute på Fosen. En ettermiddag ba han inderlig om å få et tegn fra Gud, og det lot ikke vente på seg.

− Jeg hadde ikke før nevnt det, så begynte huset å skjelve. Den dagen gikk det et jordskjelv over Fosen, noe som ikke er vanlig. Jeg skulle på møte, men ville høre nyhetene før jeg gikk. Noen hadde skrudd opp volumet voldsomt før de slo av radioen, og da jeg slo den på, nærmest brølte en stemme ut i rommet: Japan…

– Da sa jeg: «Ok, da drar vi!»

Familien bodde og virket i det områdene som i vår ble hardt rammet, og større og mindre rystelser fant sted også på den tid.

− Vi lærte å stille oss i døråpningen, så unngikk vi å få noe i hodet. Verre var det ikke for vårt vedkommende. Men tankene våre har kretset mye om Japans befolkning de siste månedene.

På feil kurs

Hjemme i Norge ventet nye oppgaver, blant annet rakk han ett år som forstander på Strømmen, og to år sammen med Odd Ravndal i Betel, Trondheim. En menighet der han også satt i eldsterådet i mange år.

− Hva er du i dag?

− Mest bibellærer, med noen weekender her og der. Gløden og nøden fra yngre år er ikke blitt borte, takk og lov. Landet vårt har økende behov for forkynnere og ledere som brenner for Guds rikes utbredelse. Særlig fordi nasjonen er på feil kurs, og har vært det i mange år. Vi skylder på politikerne, men sviktende respekt for Guds ord og mindre forbønn har medvirket til forfallet. Heldigvis pågår det en mobilisering i forbønnstjenesten.

Jeg gruer meg ikke for morgendagen, den er i Herrens hender. Kanskje ingen av oss har så lenge igjen her på jorda.

Oddvar Tegnander - pinsepredikant

− Du har tro på bønn?

− Personlig kunne jeg ha praktisert mer kneologi, men jeg har snakket mye om bønn. En vekkelse har aldri startet uten bønn og invielse.

− Er vi for makelige?

− Ja, materialiasmen har overmannet oss, og vi er blitt både nøytrale og tause. Kommer det et skarpt budskap, svinger folk unna for ikke å bli truffet. Men som sagt, stadig flere ber om en sunn åndelig fornyelse over  Skandinavia.

God humor

Smilet og latteren sitter løst under samtalen, til tross for at ekteparet befinner seg i en omstillingsfase. Predikanten har alltid lagt for dagen en stor porsjon trønderhumor.

− Det liker folk. Jeg lager helst litt moro om meg selv, uten å blande inn andre. Forsnakkelser, små poenger som kommer helt spontant. En god latter er en velsignelse, men dessverre føler jeg ingen trang til å le av mye av det som serveres i dag.

Den snart 80 år gamle forkynneren rister oppgitt på hodet, før han vender tilbake til sin egen situasjon.

− Trekkspillet har jeg stuet bort, den tiden er over. Men jeg er takknemlig for hver anledning til å tale Guds ord. Også gjennom Visjon Norge. Serien «Vekter, hvor langt på natt?» er blitt sendt i reprise flere ganger. For meg er det viktig at flest mulig får høre budskapet.

− Hva tenker du om alderdommen?

− Så lenge jeg kan vandre omkring og tenke klart, er jeg glad og fornøyd. Sukkersyke og høyt blodtrykk blir holdt i sjakk med tabletter, og jeg får behandling for vonde knær. Ikke noe å klage over. Troen betyr alt for meg. Jeg kan ikke tenke meg en dag uten samfunnet med Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det er mitt ankerfeste. Jeg gruer meg ikke for morgendagen, den er i Herrens hender. Kanskje ingen av oss har så lenge igjen her på jorda.

 

kommentarer