Mindre verdt som introvert Reportasjen
Flere introverte mennesker føler seg oversett i pinsemenigheter.

 

Tekst og foto: Deborah Selbekk Lunde

– Noen ganger får jeg lyst til å rope «Hallo! jeg passer ikke inn her. Og det er mange flere som meg.»

Musiker og tidligere pastor i Salemkirken, Svein Skulstad, trekker pusten dypt og folder hendene på bordet foran seg.

Vi befinner oss på et lite samtalerom i kjelleren på Oslo Kristne Senter utenfor Lillestrøm. Oppe i kaféområdet sitter et titalls bibelskoleelever og spiser lunsj mens de ler og prater høyt. Ikke et ideelt sted for en som Svein.

Svein er en introvert.

Det betyr at han av natur er reservert og reflekterende. Han foretrekker én til én-samtaler, unngår store folkemengder hvis han kan, og misliker sterkt å få spørsmål på sparket. Likevel er det Svein som har tatt initiativ til et intervju med Korsets Seier denne ettermiddagen. Han har noe viktig på hjertet.

Sceneskrekk

Som ungdom gikk Svein aldri ut i helgene med mindre han visste at miljøet han kom til, var trygt.

– Hvis jeg måtte oppsøke noe selv, ble jeg heller hjemme. Det er ikke rart jeg ble god på gitar, sier han og ler.

Svein begynte på Oslo Kristne Senter i 1989, som et direkte resultat av det han kaller et «megabra musikkmiljø» i menigheten. Han ble raskt en del av den indre kjernen, og etter kort tid fikk han rollen som hovedgitarist i menighetens lovsangsteam.

– Mange musikere er introverte, mens artistene oftere er ekstroverte, sier Svein.

For ham var det lett å takke ja til posisjonen som gitarist. Da var det ingen som ba ham si noe. Musikken snakket for seg selv.

Men en dag ble han likevel bedt om å ta ordet på scenen. På et søndagsmøte skulle han introdusere neste sang. For mennesker som ikke er introverte, kan dette virke som en simpel oppgave, men for Svein opplevdes det helt forferdelig.

– Jeg døde 50 ganger i løpet av det minuttet, sier han humoristisk, men med et visst alvor i uttrykket.

Plagsomt ideal

Svein mener at mange menigheter ubevisst legger opp til at man må være høylytt, karismatisk, spontan og sosial for å være leder i en menighet.

– Med denne menighetskulturen ender mange av oss opp med å spille «late som-leken». Idealet er at du skal være en sosial person som hilser på alle. Det faller ikke meg naturlig, og det burde være greit, også i våre sammenhenger.

Når Svein kommer inn i et møtelokale, er det første han gjør å skanne rommet.

– Jeg tenker:  «Hvor er den tryggeste plassen? Hvor kan jeg sitte hvor jeg er omringet av færrest mulig mennesker?»

  • Les reportasjen. Kjøpe eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer