Å snakke gir glede Leder
Pinsepastorer frydet seg over årets Samtaleforum. 

 

Klokken er snart ni på kvelden mandag. Pastorer og andre ledere i Pinsebevegelsen går ut av lillesalen i Filadelfiakirken med et bredt smil. «Du, dette var helt fantastisk», forteller en av dem.

Det var verken karuseller eller kulinariske opplevelser de hadde opplevd, men en samtale. Jeg så litt spørrende på dem. «For dem som har vært ledere i Pinsebevegelsen i noen tiår, så er virkelig spesielt.»

Gledesbudskapet om pinsemenigheter med barne- og ungdomsarbeid har vokst fra under halvparten til 65 prosent høstet applaus.

Litt over hundre pinseledere er samlet til de årlige årsmøtene til fellestiltakene i Pinsebevegelsen. De siste årene har det inkludert Samtaleforum, som tidligere ble kalt «forhandlinger» og lignet følgelig mer på en drakamp mellom ulike fraksjoner blant pinseledere.

Først del av samtaleforum ble brukt til oppdateringer og nyheter. Norges Kristne Råd var innom og fortalte om den politiske prosessen rundt statlige tilskuddsordninger til frimenigheter. Fred Håberg i Lederrådet og Plant delte om 2020-målene som handler om menighetsplanting og barne- og ungdomsarbeid. Gledesbudskapet om pinsemenigheter med barne- og ungdomsarbeid har vokst fra under halvparten til 65 prosent høstet applaus.

Sigmund Kristoffersen og Jan-Eilert Aakre informerte om Pinsebevegelsens reorganisering av ledervervet og Pinsemisjons innlemmelse i Lederrådet. Gjennom hele prosessen var det åpen mikrofon slik at alle i salen kunne stille spørsmål eller ytre sine synspunkt. Deretter ble endringene enstemmig vedtatt.

Det var verken karuseller eller kulinariske opplevelser de hadde opplevd, men en samtale.

Det var imidlertid ikke det de fornøyde pastorene siktet til. Etter kveldsmat var det teologi i fokus. Teologene Karl Inge Tangen og Øyvind Gaarder Andersen ledet an samtale om bibelsyn. Den sentrale problemstillingen handler om noe sånt som at «kan man være uenige med andre kristne om tro?». Eller, sagt på en måte, «kan man være uenige i noen trosspørsmål, men samtidig definere personen, kirken eller organisasjonen?».

De tegnet opp fire sirkler. Den innerste var egen kirke, så Pinsebevegelsen, så andre kirker og til slutt de utenfor.

Samtalen ble åpen og interessant – og ikke minst respektfullt. Hvordan skal jeg eller min kirke møte Pinsebevegelsen, eller hvordan skal Pinsebevegelsen møte andre kristne eller ikke-kristne? Hvor går grensene i disse sirklene – og hva slags konsekvenser får det? Hvem kan vi samarbeide med? Spørsmålene og meningene var mange.

Det høres ut som tøffe, tyngende temaer. Likevel var pastorene jeg snakket med i etterkant så bemerkelsesverdig glade. En setningen merket jeg meg: «At vi kan snakke sånn med hverandre, uten å bli sinte. Ja, det er noe nytt.»

 

kommentarer


Anbefalte innlegg