Ansvarlig redaktør i KS, Anne Gustavsen. Leder
Å velge bort menighetsfellesskapet er å leve som en kropp uten hode.

 

En kropp uten hode er ingenting. Like fullt er et hode uten kropp helt ubrukelig.

Når Bibelen beskriver Guds menighet som en kropp, med Kristus som hode, sier den både hvor totalt avhengige vi er av Kristus og hvor avhengig Kristus er av sin menighet på jord for å utføre oppdraget han har gitt oss; å vinne mennesker og gjøre dem til disipler.

I vårt individualistiske samfunn der alle skal være sjef i eget liv, opplever også en del kristne det krevende å være en del av en menighet eller en lokal kirke. Stadig flere setter spørsmålstegn ved å legge seg inn under et lederskap eller gi seg til et fellesskap, og velger i stedet å leve sitt kristenliv uavhengig av et kirkefellesskap. Andre påpeker alle svakhetene ved menigheten og velger bort kirken på grunn av de ufullkomne menneskene som går der.

Vi tror at å velge bort en fast menighetstilhørighet er det samme som å leve som en kropp uten hode. Bibelen snakker om at Kristus er hodet, og vi, menigheten,  er kroppen fordi de to er ett og avhengig av hverandre.

Kolosserbrevet 1,18 snakker om at «Han er hodet for kroppen, som er kirken».

I våre mørkeste sesonger er kirken et sted der de ulike lemmene på kroppen hjelper hverandre

Jesus har designet et hjem for sitt folk her på jord. Det er hans forsamling. Den består av mennesker som har kommet til tro på Kristus, bekjent sine synder, omvendt seg og latt seg døpe.

I den lokale menigheten undervises vi så vi forstår Guds ord og kan leve etter det, vi korrigeres, vi oppmuntres til å tjene med de gaver og nådegaver vi har. I menigheten utvikles vi til tjeneste, samtidig som vi omgir oss med åndelige veiledere, mødre og fedre, som kan rettlede oss. 

I våre mørkeste sesonger er kirken et sted der de ulike lemmene på kroppen hjelper hverandre og gjør hverandre sterke.

«De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære» står det i 1 Kor 12,21–23.

Senere i kapittelet står det at «alle lemmene har samme omsorg for hverandre».

De var ikke lenger individualister som levde uten noen forpliktelser.

Enhver menighet er ufullkommen, og det kan skje ting i fellesskapet som forårsakes av menneskelige svakheter. Men like fullt er kirken Kristi kropp som skal fungere med Kristus som hode. Vi må hele tiden søke å leve til ære for Guds navn som Jesu hender og føtter her på jorden. 

«La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg» (Heb 10,24–25).

Det er klart ut fra Det nye testamente at menigheten i nytestamentlig tid var en definert sirkel av mennesker som frivillig sluttet seg sammen til fellesskap, tjeneste og disippelgjøring. De var ikke lenger individualister som levde uten noen forpliktelser.

Tidens individualisme er usunn i forhold til hvor nært menighetsfellesskapet er knyttet til vår tro på Jesus som frelser og herre. Med Jesus som Herre, er vi kalt til å utføre hans tjeneste på jord – sammen som én kropp, med ett hode, Jesus Kristus. 

 

kommentarer


Anbefalte innlegg