Ut av asken  Samtalen
Generalsekretær i Pinsemisjonen, Bjørn Bjørnø (57), snudde sin utrygge oppvekst til sin fordel.

 

Tekst og foto: Deborah Selbekk Lunde

«Strategi».

«Struktur».

«Sammen om oppdraget».

Perm på perm med dokumenter.

Vi befinner oss på kontoret til Bjørn Bjørnø, selve misjonssjefen i Pinsebevegelsen.

Fargerike bøker, store bokhyller og svartmalte tregjenstander fra diverse afrikanske land er det første som møter en. Over pulten hans henger et maleri av mennesker i stråhytter. På den andre veggen henger en gjenstand formet som det afrikanske kontinentet. En stor globus i hjørnet binder det hele sammen. Det er lett å se hva som ligger Bjørn på hjertet.

Kontoret er forholdsvis nytt. Det er kun tre måneder siden Pinsemisjonen flyttet sammen med Korsets Seier, Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg og Lederrådet i ett stort «Pinsens hus» i Oslo sentrum.

Det å flytte på seg er for så vidt ikke fremmed for Bjørn. Tvert imot, det har han gjort hele livet. Livet hans har vært i konstant endring siden han var guttunge, og det er han glad for. Endring er ikke noe Bjørn bare trives med, men det er faktisk noe han er avhengig av for å trives. Mer om det senere.

Generalsekretær, sjelesørger, pastor, venn, reisekamerat og sjef. Og friluftsentusiast, da. Bjørn er kjent for mye blant mange. Til sommeren har Bjørn vært generalsekretær i Pym, unnskyld Pinsemisjonen, i ti år. Før det var han i 22 år pastor i fire pinsemenigheter på ulike steder i landet, deriblant Tromsø og Kristiansand. Men Bjørns historie begynner enda lenger sør enn Kristiansand. Faktisk begynner den på det sørligste punktet her til lands.

Naturen er min søppelfylling og katedral.

Vanskelig barndom

Bjørn kom til verden på en liten fødestue på Spangereid en vårdag i 1960. Oppveksten i «verdens minste bygd», Grønsfjord, hadde potensialet til å bli idyllisk, men i realiteten var den alt annet.

Bjørn vokste opp som den eldste av seks søsken. Både mor og far var lærere, og Bjørns far hadde kjempet i krigen da han var ung. Bjørn skulle gjerne fortalt at han hadde en trygg og god oppvekst, men faktum er at den var utrygg og vanskelig.

– Far slet med psykiske traumer etter krigen. Da jeg va r 14 år var jeg nok den mest voksne i huset, sier han og slipper ut et lite sukk.

  • Les ukens portrett med mangeårig leder av Pinsemisjonen (tidligere PYM). Kjøpe eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg