Foto: Torbjørn Tandberg Samfunn
Sylvi Listhaug er en ventil i en trykkoker på varmen. Kanskje ikke så lurt å fjerne ventilen?

 

FORFATTER: Rune Eidsaa, filosof. 

Det er debatter som gjerne bør tas, og debatter som ikke skal tas for enhver pris.

Den debatten som ikke skal tas, er debatten om hvor vidt multikulturell ideologi ødelegger for Norges identitet som en kristen stat, OG i forlengelsen av det, hvor vidt multikulturell statsideologi på sikt dekonstruerer Norge som en nasjon.

Multikulturalistene vil ikke lenger arbeide for at Norge skal være en nasjon med kristen identitet.

Multikulturalistene er sentralt plassert i Kristen-Norge, til å gjete alle intelligente kristne fra ikke bare de viktige fortene Vårt Land og Verdidebatt, men også fra Skaperkraft og KrF. Mange i NLM har tatt deres parti.

Multikulturalistene vil ikke lenger arbeide for at Norge skal være en nasjon med kristen identitet. Landet skal helst ha universell, humanistisk identitet, som er å betrakte som en historisk betinget snylter, eller parasitt, på den langt mer interessante kristne kulturarven.

(Jeg snakker her i historisk og europeisk målestokk, og Norge tar ut fra sine særegne betingelser del i dette større fellesskapet.)

Hvor kristent skal Norge være?

Kristne som fremdeles vil at landet skal ha en klar kristen identitet, settes dessverre i samme bås som Jan Hanvold og andre «Trump-folk». De blir regelrett avfeid, eller forsøkt latterliggjort eller stemplet bort fra en i utgangspunktet legitim debatt.

«Hvor kristent skal Norge være?» Det spør filosof Henrik Syse og Biskop Halvor Nordhaug i tittelen på en bok. Dette er legitime sprøsmål, og en legitim debatt.

Jeg selv mener at landet bør være så kristent som et rett forhold til sannheten primært, og kulturen sekundært, tillater. Kristendommen aksepterer lett demokratiet, så dette er ikke noe problem.

Alle deler ikke de samme verdiene.

Problemet er hvordan vi skal forstå ordet «humanisme», som KrF var pådrivere for å få inn i Grunnloven. Det er ikke helt enkelt å forstå.

Terje Tvedt avslørte i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet» at regjeringen Bondevik ønsket at de kristne verdiene gjennom humanismen som verktøy, skulle bli definert som universelle verdier.

Det gikk selvfølgelig ikke an, og Verdikommisjonen strandet. Alle deler ikke de samme verdiene. Behøver de talløse sivilisasjonskonfliktene mellom islam og kristenheten overhode nevnes?

Vi kan lære at globalisme ikke er noen god idé gjennom fortellingen om Tårnet i Babel.

Et annet spørsmål, er om vi alle har samme erkjennelsesevnen av objektive moralske sannheter via samvittigheten. Det vil jeg hevde at vi har, innenfor en kristenplatonsk tradisjon.

Men gitt at alle mennesker har del i samme menneskenatur, så følger dermed ikke at vi alle bør bo sammen i en stor FN-lignende stat, som utgjør hele Europa, Vesten eller hele verden. Mennesket er syndig, og farene for at noe går galt øker når all makt konsentreres på få hender.

Vi kan lære at globalisme ikke er noen god idé gjennom fortellingen om Tårnet i Babel, hvor Gud selv spredde folkene på jorden, så de ikke sammen skulle «skape seg et navn». Jeg tolker dette som en bibelsk fordømmelse av internasjonal humanisme.

Nasjonalisme er en god og gudgitt ordning.

At nasjonalisme (eller tribalisme) er en god og gudgitt ordning, kan vi lese av Paulus sin tale på Areopagos i Apostlenes gjerninger, kapittel 17. Paulus sier her ekplisitt at det er Gud som har bestemt tidene og stedene for de ulike nasjonene, eller folkegruppene, som alle stammer fra ett menneske.

Dette gjorde Han så kulturene hver for seg skulle søke Gud. Men kristendommen skulle også gå på tvers av kulturene, og bringe dem sammen. Det skriver Paulus om andre steder i bibelen.

Så er spørsmålet videre om stammefellesskapene er et avlagt stadium i skapelsens utvikling, eller om vi gjør lurt i å ta vare på de ulike kulturenes særegenheter.

Det er ikke Listhaug som lager bråket

Noe som ikke fungerer, fordi folk blir så rasende, er å si at «det norske» er en paraply for alt mulig rart. At det ikke er noen nåværende eller historiske kriterier (bortsett fra muligens språk) som gjør at noen, rent faktisk, er mer norske enn andre.

Så kan det være at «det norske» ikke eksisterer, rent metafysisk. Jeg er selv metafysiker, og tror at dette er meningsfullt å snakke om. Men forsøk å si til mannen i gata at «det norske» ikke eksisterer.

Da blir det bråk. For det er ikke Listhaug som lager bråket, ikke primært sett.

Det er det den brede kulturallianse av multikulturalister som gjør.

 

kommentarer