Ansvarlig redaktør i KS, Anne Gustavsen. Leder
Gud vil først og fremst ha vår oppmerksomhet.

 

Agnostikeren og antropologen Tone Høgblad forteller i ukens Korsets Seier om sine første famlende forsøk på å be. Samtidig reflekterer hun over at bønn er for lettvint hvis det ikke etterfølges av gode gjerninger. Hun har både rett og urett i det. Rett fordi vi av og til setter oss inne på bedehuset og ber Gud gjøre ting vi egentlig kunne gjort selv. Urett fordi bønn er langt mer enn å  be Gud om å fylle alle våre behov eller hjelpe oss med det meste. 

Bønn er først og fremst å dyrke fellesskapet med han som har skapt oss. Bønn er toveis-kommunikasjon. Gud ønsker også å tale til oss.

Uten bønn mister vi selve åndedraget i vårt åndelige liv.

Gud søker aktivt fellesskap med oss. Det er ofte verre med oss. I vårt ærlige ønske om å bære frukt, velger vi stadig bort tiden i Guds nærvær for å haste av gårde til nye oppgaver og tjenester. Det kan se ut som det er enklere for oss å fokusere på gjerninger enn å nyte fellesskapet og hente kraft fra selve nærværet av Gud i våre liv.

I ukens avis har vi også besøkt et bønnemøte og snakket med ulike ledere om bønn. Bønnemøtene har sett forskjellige ut helt fra disiplenes velkjente åndsdåpsmøte på pinsedag, fram til i dag. Men uansett form og farge, er bønn noe av det viktigste, og samtidig ofte noe av det vanskeligste vi gjør. Men uten bønn mister vi selve åndedraget i vårt åndelige liv.

Vi er skapt til å tilbe. Hjemme alene, men også når vi kommer sammen. I I Kor 1,9 sier Paulus: «Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre». Bønnen er selve temperaturmåleren på vårt åndelige liv og gjør kristenlivet intimt og personlig. Tilbedelsen der vi uttrykker vår kjærlighet til Jesus er så personlig at det er vanskelig å uttale disse ordene uten at det finnes et liv bak som leves sammen med Gud.

Den onde trives ikke der Jesu navn opphøyes.

Det vil merkes på omgivelsene når vi har vært i Guds nærhet i bønn og tilbedelse. Vi blir merket av nærværet med Den hellige. Det preger vårt hjerte, vår tale, våre handlinger, vårt perspektiv. Jo mer fellesskap med Gud, desto større blir han for oss, og troen vokser. Hvorfor? Fordi bønnen flytter fokus fra vår svakhet til Guds allmakt. Gud er den han er og alt er mulig for ham. Og vi overgir oss til ham.

Bønn og tilbedelse gjør oss sterke. Den onde trives ikke der Jesu navn opphøyes. Når vi ber i navnet Jesus settes sterke krefter i sving, og vi kan forvente overnaturlige manifestasjoner. 

Fordi alt springer ut fra bønn, fortjener tilbedelsen en hedersplass både i våre liv og i våre kirker. Bønnemøtene bør være festsamlinger til tidspunkter der flest mulig kan komme, og der de beste ressursene settes inn.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg