En kirkefremmeds bekjennelser Samtalen
Tone Høgland (30) kunne ikke forstå at folk ville være med i en kristen menighet. Nå klarer hun ikke å slutte å gå der.

 

Foto: Anne Gustavsen

– Så feil kan man ta, ler Tone Høgland.

Hun skulle ønske noen hadde invitert henne med til sitt gudshus lenge før. I stedet ble det en doktorgrad i sosialantropologi som ledet henne inn i det hun i dag mener Gud og «ferdiglagte gjerninger» må ta «skylda» for.

Klokken 0800 presis er hun på plass onsdag morgen. Husvarm viser hun vei inn til Barratt Kaffebar og finner bordet som står mest utsatt til for forstyrrelser fra studenter og Filadelfia-folk som går til og fra.

– Er det ok for deg å sitte her? Kommer du ikke til å bli forstyrret av alle menneskene som går forbi?

– Neida, jeg er glad i å bli distrahert. Jeg bryr meg om folk. Jeg setter meg oftest sånn til at jeg kan se folk, smiler Tone Høgland. Det siste året har hun tilbragt tiden høyt og lavt sammen med alle slags mennesker i Filadelfiakirken, Oslo, som doktorgradsstipendiat i antropologi. Hun hilser og smiler, og er helt tydelig på hjemmebane i Filadelfiakirkens lokaler. For bare ett år siden var dette hennes absolutte bortebane. 

Det skulle ikke forundre meg om jeg skulle komme fram til en trosbekjennelse.

Ingen Gud på agendaen

– Jeg vokste opp i et sosialisthjem med ei mor som er «gammal rødstrømpe». Vi snakket ikke om Gud hjemme, men mye om tro. Likevel var jeg den ungen som vandret ut av klasserommet når det skulle være kristendomstime for å få livss ynsundervisning i eget rom, forteller Tone. 

 Neida, barndomshjemmet i Skien var ikke noe arrogant ateisthjem. Men Gud var ikke på agendaen.

Det var en ny venninne som første gang fikk Tone til å snakke om tro.

– Da jeg studerte en årsenhet i nordisk språk og litteratur, fikk jeg en venninne som var med i Kristent Fellesskap. Vi hadde mye felles, men da vi begynte å snakke om tro, fikk jeg meg noen overraskelser, husker Tone. 

Tone mener at alle mennesker har godt av å møte sine egne fordommer i døra. For hennes del dreide det seg om en oppfatning om kristendom hun hovedsakelig hadde møtt i de politiske sakene, som ekteskapsloven, abortloven, Israel-Palestina-synet og så videre. 

– Betente saker som gjorde at kristendom framsto veldig moraliserende og negativt for meg. 

– Anette var den første jeg møtte som gadd å svare på alle de dustete spørsmålene mine. Hun syntes det var helt greit med min uvitenhet. Tvilen fikk leve i et stort rom. Dermed ble jeg introdusert for en mye mer troverdig form for kristendom. Jeg hadde aldri møtt noen som var kristne på den måten før. 

Noen dårlige disipler gjør at fordommene vokser.

Møtte hverdagstro

Vennskapet med Anette ble spiren til Tones akademiske karriere. 

– Jeg hadde egentlig aldri drømt om å gjøre noen slik løpebane. Jeg skulle bli lektor. Nå ble det i stedet sosialantropologi og en doktorgrad om frikirkelig kristendom. Jeg fikk jobb som doktorgradsstipendiat ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. 

1. mars 2017 skulle hun ut i feltarbeid. Tone startet i Skien, der hun skulle følge Ungdom i Oppdrag og en ung pinsemenighet, kalt Arena.  

– Fra våren 2017 ble det Filadelfiakirken…

  • Les det fascinerende portrettet av kvinnen som forsker på Pinsebevegelsen. Kjøpe eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg