Valgte bort pekefingeren Reportasjen
Da Hege Skavern skulle formidle troen til barna sine, viste hun den i praksis. Det er sønnen Joakim (27) glad for.

 

Tekst og foto: Ane-Marthe Hop-Hansen

– Det er best hvis vi tar den lange praten nå, for etterpå har vi ikke så mye tid. 
Joakim Skavern ser på klokka og forteller at han og mor Hege Jansen Skavern har tett program fram mot sesjonen som begynner kl. 12. 
– Det er en grei plan. 
– Jeg er ikke vant til å høre planen når jeg jobber med Joakim, sier Hege med et smil. 
Det suser av stemmer i Oslofjord Convention Center på Brunstad utenfor Tønsberg i Vestfold, der pinseledere fra hele landet er samlet til årets Led-konferanse. Midt i suset er det mor og sønn Skavern som leder alle plenumssamlingene. Temaet for konferansen er «Jesus synlig gjennom livslang etterfølgelse», og overføring av tro fra en generasjon til den neste, er gjennomgangs-
tonen. Men hvordan gjør man det, i hjem og menighet?  
Guds ord og bønn er en del av hverdagen. 

Helbredet fotballgutt

Hege og mannen Rolf har vært pastorpar i Pinsekirken i Elverum i en årrekke. Sønnene Stian, Sondre og Joakim er nå voksne, og alle er aktive i menighet. Troen har vært en naturlig del i hjemmet i oppveksten. Hege og Rolf har altså lykkes, hvis det er et ord man kan bruke, med å bringe evangeliet videre til neste generasjon. Hege smiler, for hun gjør stort sett det, når hun forteller hvordan troen har preget deres hjem. 
– Jeg har prøvd å vise troen i praksis til barna. Guds ord og bønn er en del av hverdagen, og jeg er opptatt av at de ikke skal oppleve meg annerledes som pastor enn hjemme, sier hun, og forteller om da Joakim som 14-åring ble skadet i en semifinale i en fotballcup. Fysioterapeuten så på skaden og konkluderte med at Joakim ikke kunne spille finalen. De reiste hjem, men idet Hege og Joakim skulle dra for å se på finalen, fikk hun en tanke: «Hvorfor legger du ikke hendene på ham og ber?» Tanken utfordret henne, og hun la hendene på beinet og ba. Da de gikk til bilen, gikk Joakim fortsatt veldig dårlig. 
Vi gikk alltid på gudstjeneste på søndag.
– I bilen tenkte jeg på hva det ville gjøre med ham hvis han ikke ble frisk. Hvordan skulle jeg forklare det for ham? 
Joakim hinket ut av bilen, men idet dommeren blåste i fløyta, løp han ut på banen og var klar for finalen. 
– Nå må ikke du få det til å høres ut som om hele barndommen var et hallelujamøte, da, skyter Joakim inn. 
– Nei, nei, jeg mener ikke det, men det ble viktig for meg at troen skulle praktiseres, svarer Hege. 
Joakim bor nå i Oslo, og han mener prioriteringer var en viktig ingrediens i trosopplæringen i hjemmet. 
– Jeg tenker først og fremst på at vi gikk på gudstjeneste på søndag, selv om vi noen ganger hadde lyst til å gjøre noe annet. Vi vurderte aldri om vi skulle gjøre noe annet på søndag. Jeg tror noen foreldre nesten er for redde for å ha rammer, sier han. 
  • Hvordan kan du best sikre dine etterkommere troen på Jesus? Kjøpe eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer