BEGYNNELSEN: Dette er to viktige perspektiv på livet: Å leve og forstå livet i lys av skapelsen og å leve og forstå livet i lyset av evigheten.

Begynnelsen og enden

Jeg har alltid hatt litt moro av fysikkfaget. Det minner ikke så rent lite om teologi, for begge felt virker nesten umulig å komme helt til bunns i! Kanskje det ikke er tilfeldig at flere fysikere, som for eksempel Sir Isaac Newton, også interesserte seg for teologi og endetiden.

Historien om eplet som falt i hodet på Newton og fikk ham til å forstå gravitasjonskraften er faktisk ikke bare tull. Newton satt under epletreet sitt i hagen sin i Woolsthorpe Manor i England da han tenkte på fenomenet med tyngdekraften, og i løpet av årene som fulgte formulerte han sin gravitasjonsteori. Stjerner og galakser, mennesker og ting, trekkes spontant mot hverandre på grunn av massen de har. At vi trekkes mot jordskorpen bør vi rope halleluja for. Men at jorden også trekkes mot oss er jo litt pussig.

Men nye fysikkteorier overtar stadig for gamle fordi vi har et umettelig behov for å klare å forklare vår verden, kosmos, enda bedre. Albert Einstein lanserte sin spesielle relativitetsteori for et århundre siden. Den forklarer hvorfor det er umulig å løpe fra lyset. Ja, faktisk om du på en joggetur en tidlig morgen løper bort fra solstrålene eller løper direkte mot dem, så nærmer lyset seg deg med nøyaktig samme hastighet, cirka 300.000 km/sekund. Lyshastigheten er konstant, og selv to lysstråler som sendes i hver sin retning beveger seg fra hverandre med 300.000 km/sekund. Pussig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES OGSÅ: - Ateistene har vært mye smartere enn kirken

Men disse to teoriene krasjer, for gravitasjonskraften virker umiddelbart (uten forsinkelse) på alle legemer. Mens relativitetsteorien sier at ingenting, selv ikke gravitasjonskraften, kan bevege seg fortere enn lyset. Einstein måtte lansere Den generelle relativitetsteori for å løse problemet og har dermed funnet ut at universet er bøyd eller krummet. Enda mer pussig.

Men fysikken handler også om mikrokosmos. Fysikerne har delt og spaltet materien i stadig mindre deler. Vi har oppdaget atomet (som betyr udelelig på gresk) og funnet atomkjernene med sine protoner og nøytroner. Og vi har spaltet disse nukleonene igjen til en mengde forskjellige kvarker og partikler. Her i mikrokosmos er det kvantefysikken som rår. Werner Heisenberg lanserte sitt usikkerhetsprinsipp, en teori som slår fast at det er umulig å bestemme helt nøyaktig posisjonen og flere andre egenskaper til kjernepartikler. Kjernepartiklenes mikroskopiske vibrasjoner er så voldsomme og uforutsigbare at de knuser det enkle geometriske univers som Einsteins teori forutsetter. Tilbake står både vi og vitenskapsmennene som forvirrede spørsmålstegn, for begge teorier – som er så godt som beviste hver for seg – kan ikke være sanne begge to. De utelukker hverandre. Nok et pussig paradoks.

Dermed starter jakten på en enda mer overordnet teori, og noen har lansert noe de kaller Superstreng-teorien, men det forutsetter at vi må regne med minst 11 dimensjoner, og ikke bare de tradisjonelle 4, eller Einsteins 6-7… puh. Det ser kanskje ut til at vi må leve i spenningsfeltet mellom mikrokosmosteorien og makrokosmosteorien. Likevel kaster begge teorier lys over naturen og tilværelsen.

LES OGSÅ: Som Luther leser Bibelen

Her er en teologisk liten nøtt som du kanskje ikke har tenkt så mye på: Gud har alltid eksistert. Allvitende, allmektig og allvitende. Han er fra evighet til evighet sier Bibelen mer enn en håndfull ganger (Salme 92:2). Gud er uten begynnelse og uten slutt. Men så viser Skriften oss at Jesus er Gud, og kaller Jesus for Begynnelsen og Enden (Åp.22:13). Han er Alfa og Omega. Har så Gud en begynnelse og en slutt, eller har han det ikke? Jeg tror dette bare er et eksempel på noe som gir oss to forskjellige og nødvendige perspektiver. Jorden og alt som bor på den har en start og vil få en ende. Og Gud har vært en av oss, ikledd en forgjengelig kropp. Men likeså sant er det at Gud er evig og høyt opphøyet over alt jordisk.

1. Mosebok forteller om verdens skapelse, dens begynnelsen. Gud så at det skapte, naturen, materien, tid og rom, var godt. La oss derfor omfavne skapelsen. La oss akseptere og verdsette det jordiske. La oss være fullt til stede i det universet han gav oss. Vårt jordiske liv er gudvillet, det er en venn og ikke en fiende.

I Åpenbaringsboken får livet et annet perspektiv, evighetens lys kastes over oss. Våre liv er ikke bare lik en blomst som er vakker i dag, men som er vissen i morgen. Vi er evighetsvandrere. Jorden og alle som bor her skal en gang dø, og deretter følger dommen. Evig liv i en himmel der det aldri blir natt eller evig død og evig pine der ilden aldri slokner. La oss derfor leve som lysets barn og arbeide mens det ennå er dag. La håpet om himmelens herlighet farge våre grå hverdager så sterkt at vår neste nesten kan fornemme glansen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES OGSÅ: Tidsrom - test på bibeltroskap?

Dette er to viktige perspektiv på livet: Å leve og forstå livet i lys av skapelsen. De som ikke evner å omfavne jordelivet ender fort i den grøften som kalles svermeri. Eller enda verre: gnostisisme.

Det andre perspektivet er å leve og forstå livet i lyset av evigheten. Å omfavne himmelriket. Den som ikke evner dette ender fort i død og kald naturalisme. Eller enda verre: egoistisk materialisme.

Les også
Julens budskap, vår sivilisasjons fødselsdag
Les også
Religiøs humanisme
Les også
Tor og Loke i Pakistan
Les også
Kristne er annenrangs borgere i Pakistan