Underkaste meg pastoren Nærbildet
Er jeg gudelig forpliktet til å følge lederne i menigheten?

SPØRSMÅL: 

«Alle og noen er kalt»

Hei! Jeg er oppvokst med Pinsebevegelsens såkalte «allmenne prestedømme». Det betyr vel at Gud ønsker et nært forhold med oss alle. Han taler til alle, og kaller alle til tjeneste. I praksis har det kanskje aldri vært helt slik. Noen fikk og tok autoritet i større grad enn andre. 

Uansett, i dag går jeg i en annen type menighet. Lederskapet, og særlig pastoren, har i bunn og grunn all makt. Det er enda godt at vår pastor er en god, klok mann jeg respekterer. Likevel føler jeg at min stemme betyr mindre i dag. Jeg har ingen innflytelse. Menigheten virker lite mottakelig for innspill. Når de først spør om innspill, føles det påtvunget og brysomt. Jeg tar meg i å savne et flatere fellesskap, samtidig som jeg kjenner godt til de negative sidene her også. 

Jeg har også hørt at Gud kaller ledere til å lede, og at vi andre er gudelig forpliktet til å følge denne personen. Kan dere hjelpe meg til å rydde i disse tankene med allment presteskap? Kaller Gud alle, men samtidig bare noen? Og hvordan skal jeg forholde meg til disse «noen»?

Gunhild (59)

DAVID AANJE: Bør ledere med opprørske barn få sparken?

SVAR: 

SVARER: David Aanje, lektor ved Høyskolen for ledelse og Teologi.

Takk for et reflektert spørsmål!

Selve begrepet «det allmenne prestedømmet» stammer fra Martin Luther. De nytestamentlige røttene er der mottakerne av 1 Petersbrev omtales som et hellig og kongelig presteskap (1 Pet 2,5;9).

 I Det gamle testamentet var det representanter fra Levi-stammen som var utvalgt til prestetjeneste. De var Guds ambassadører til folket ved formidlingen av loven, og folkets ambassadører til Gud ved formidlingen av offer. Ved Jesu stedfortredende død på korset skjer det en kvalitativ forandring. Veien til Gud blir åpen gjennom troen på Jesus. Ved at Den Hellige Ånd flytter inn blir enhver kristen en prest som bærer fram lovprisningsoffer (Hebr 13,15). 

I 2 Mosebok 28 gis det detaljerte skildringer om hvilke klær øverstepresten og resten av prestene skal ha. Øversteprestens drakt skiller seg tydelig ut i utsmykking. I lyset fra NT er vi alle prester som tjener Gud på lik linje, mens den som skiller seg ut er Jesus, vår øversteprest (Hebr 9,11).   

Spørsmålet er ikke hvordan etterfølgeren skal forholde seg til lederen, men hvordan lederen skal forholde seg til etterfølgerne.

Lik verdi, ulike tjenester

Hva er så vårt kall? Ut ifra Romerne 1,6 påpeker Magnus Malm at den kristnes fremste kall er kallet til Kristus. Enhver kristen er kalt til fellesskap med Jesus (Joh 17,3), til å høre hans stemme (Joh 10,27), til fellesskap med hans kirke (1  Joh 1,7), til å fortelle om ham til andre og til å bli lik ham (Rom 8,29). Her er vi alle like. 

Det samme gjelder vår verdi og posisjon framfor Gud. Paulus skriver at i Kristus viskes alle etniske, hierarkiske og kjønnsmessige skillelinjer bort (Gal 3, 28). Betyr det at alle har like oppgaver? I 1 Korinterbrev 12 skriver Paulus at på samme måte som det er én kropp med mange lemmer, så råder det en enhet i Kristus samtidig som det finnes ulike tjenester. Ingen er viktigere enn andre, men det er en gjensidig avhengighet og medfølelse lemmene imellom. 

I forlengelsen av dette skriver Paulus at Gud har satt apostler, profeter og lærere i kirken. Med andre ord har noen fått en ekstra nåde til å lede. Dette fordrer at disse ydmyker seg under Jesu lederskap, Han som er hodet for kirken (Kol 1, 18).  

DAVID AANJE: Har jeg krav på helbredelse? 

Sunt lederskap

Det viktigste spørsmålet er ikke hvordan etterfølgeren skal forholde seg til lederen, men hvordan lederen skal forholde seg til etterfølgerne. I Efeserbrevets liste over ulike ledertjenester som Gud har gitt til kirken er ikke målet at disse skal berike seg selv eller bygge egne karrierer. Målet er «å utruste de hellige til tjeneste» (Ef 4, 12). En kristen leders viktigste oppgave er med andre ord å myndiggjøre og finne gullet i den enkelte. 

I Bibelen er gjeteryrket brukt som et bilde på lederskap. Ledere som ikke bryr seg om etterfølgerne beskrives som hyrder som bare gjeter seg selv (Es 34,2). Jesus er den gode gjeter. På samme måte oppfordres kristne ledere til å være gode hyrder ved å lede gjennom forbilledlige liv, og ikke gjennom å herske (1 Pet 5,3). Dette innebærer også å ha omsorg for menneskene man leder i kirken (1 Tim 3,5). De man har omsorg for vil man se og lytte oppriktig til.

Paulus oppfordrer til å bedømme profetordet.

Ansvarlig etterfølgelse

Vi oppfordres til å vise respekt for de som er ledere i kirken (1 Tess 5,13) og å huske på dem (Hebr 13,7). Er det ensbetydende med blind etterfølgelse? Det står om jødene i Berøa at de hadde et edlere sinnelag siden de gransket skriftene daglig for å se om alt stemte (Apg 17,11).

Paulus oppfordrer til å bedømme profetordet (1 Tess 5,21). Med andre ord skal man ikke ta alt som serveres fra en talerstol eller fra en leder for god fisk, men enhver troende må ved Den Hellige Ånds hjelp utøve åndelig dømmekraft.

DAVID AANJE: Er tatoveringer synd? 

Mest bibelsk

Jeg rekker ikke å drøfte hvilken kirkestruktur som virker «mest bibelsk». Den ene grøften er en kirke hvor en pastor har all makt og kan dra med seg en hel menighet i fallet. Den andre grøften er en kirke der hver minste avgjørelse må legitimeres demokratisk og risikoen blir kvelning av åndelig fornyelse og progresjon.

Det eneste jeg vil løfte opp er et nydelig eksempel fra apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15). Der ser man en fruktbar og åpen diskusjon i et trygt lederforum der perspektiver fra folket bringes inn i samtalen. Her anerkjenner man at Den Hellige Ånd taler midt i fellesskapet. 

kommentarer