«Mange møtte unødvendige krav, uviselighet og fordømmelse» Kristenliv
ÅPNINGSTALEN: Vi er kalt til å elske alle mennesker med Kristi kjærlighet, med vidåpne armer, vidåpent hjerte og vidåpent sinn.

 

Skrevet av Sigmund Kristoffersen, leder i Pinsebevegelsen i Norge. 

Å gjøre Jesus synlig for dem som ennå ikke tror, som er årets tema for Led17, er ingen lett oppgave, men det er det viktigste vi kan gjøre. Det er ikke bare et fokus for konferansen i år, men menighetens viktigste fokus til enhver tid. Det er selve oppdraget vi har fått fra Mesteren selv.  Skal vi vinne dem som ennå ikke tror, må vi mobilisere hele menigheten; vanlige mennesker fylt av Den Hellige Ånd som tar eierskap i dette store oppdraget.  

Vi leter ikke etter en supermann eller etter noen med sterke karismatiske gaver. Det blir for lite effektivt. Jeg tror på mobilisering av den enkelte kristne. Vi blir lett passivisert og blendet av mennesker med sterke tjenester. Sannheten er at vi alle er en del av oppdraget, enten man er ansatt, valgt til en oppgave i menigheten, har en tjenestegave eller er en såkalt «vanlig» kristen.

Paulus oppfordrer sin venn og unge medarbeider Timoteus: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre» (2 Tim 2,2). På tross av omstendighetene og problemene skulle Timoteus holde fast på det han hadde lært og være frimodig i  tjenesten. Han skulle først og fremst vitne om Jesus og ikke involvere seg i tåpelige diskusjoner som bare ville være ødeleggende. 

Dette er visdom og gode råd som Paulus gir til sin yngre kollega. Vi må bruke all vår kreativitet og energi på det som er viktigst; finne arenaer, ja, også nye arenaer til å formidle Jesus Kristus.

Jesus er attraktiv

Selv om Norge har blitt mer og mer sekularisert og undersøkelser viser at færre tror på Gud, så er jeg optimist og tror på framtiden. Evangeliet er fortsatt like aktuelt og attraktivt for dagens mennesker. Vår utfordring som kristne er kommunikasjon, og at vi ikke at skygger for eller står i veien for Jesus – han skal bli synlig, ikke vi. Det gjør vi mest effektivt ved peke på ham.

Jesus var sammen med syndere og tollere. De spiste han sammen med. Jesus ble kalt en stor-eter og vindrikker. Synderes og tolleres venn. Det forundrer meg at Jesus ville være sammen med syndere. Men så forundrer det meg enda mer at syndere ville være sammen med Jesus. Det sier mye om Jesus. Det som var tydelig hos Jesus, var at han ikke bare snakket om Guds rike, men han levde det. Derfor fikk han troverdighet blant folket. Troverdighet er et nøkkelord i denne sammenheng. Det han talte, var ikke bare teorier eller meninger, men et liv i funksjon. Jesus inkluderte mennesker og betjente behovene de hadde. Hvem er dagens syndere og tollere? Der skal vi være. Trives de i vårt selskap? Eller er det best å være i våre kirker og synge: «Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst» (T.B. Barratt). Det er mye enklere å isolere oss og gjøre det vi alltid har gjort. Vi har det så godt sammen, og så rister vi på hodet over hvor mye synd og elendighet det finnes i verden. Da har vi ikke forstått noe av essensen i det Jesus sa og gjorde.

Lyset er ikke sterkt i lyset, men i mørket.

Isolasjon er problemet

Hvis vi bare forblir i våre kirker og bedehus vil vi aldri kunne oppfylle misjonsbefalingen. Jesus var ute blant folket. Der møtte de ikke en person med krav og bud, men et menneske som så dem og som viste dem kjærlighet. Det skapte negative reaksjoner hos de religiøse. Det var vanskelig for fariseerne og jødenes religiøse ledere å forstå det Jesus sa og gjorde, fordi han var så annerledes. Stort sett holdt de på å peke ut syndere og fordømme mennesker. De ivret for loven, men forsto ikke Guds kjærlighet. Det førte til avstand til synderne. 

Ja, det var fariseerne den gang det. Men er vi så sikre på det? Vi må nok innse at det inni oss også finnes en liten (eller stor) fariseer som vil prøve å komme seg ut, eller som i alle fall noen ganger titter ut. Det største problemet med dette er at vi distanserer oss fra de menneskene vi ønsker å få kontakt med. 

Vi leser i Matteus 5,14 at vi er «verdens lys og en by som ligger på et fjell kan ikke skjules». Og videre leser vi:  «Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen» (Matt 5,16). Våre lys skal skinne for mennesker. Lyset står for kjærlighet, glede og fred og er frukter ved at Jesus bor i oss. Det er det samme som åndens frukt. «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn!  Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet»  (Ef 5,8-9). 

Lyset er ikke sterkt i lyset, men i mørket. Jo mørkere det er, jo mer lyser det; et godt synlig lys som lyser opp og viser vei. Det lyset som er inne i oss er i stand til å påvirke enhver situasjon og omstendighet vi møter. Når Jesu lys skinner på oss, fungerer vi som reflekser som kaster lyset tilbake på dem vi omgås. Så lenge vi holder oss nær til Jesus og er i hans lys, er vi også lys i verden. Da trenger vi ikke streve for å bli det, eller prøve å skinne med våre egne krefter. 

Innflytelse

Hvordan kan mennesker oppdage Jesus? Hvordan kan vi koble mennesker med Jesus?

Skal mennesker møte Jesus, må vi være «utenfor» kirkens fire vegger, være synlige i vårt nærmiljø og engasjere oss i det som skjer der. Vi må knytte relasjoner og være midt i samfunnet der livet pulserer – være sanne og ærlige menneske på godt og vondt. Jeg tror at evangelisering begynner med å se de menneskene du har naturlig kontakt med og bygge relasjon med dem; noen du allerede kjenner og som kjenner deg. Da er det mye enklere å dele evangeliet. Men kanskje også mer utfordrende. For de kjenner deg, vet hvem du er og hva du har gjort. 

Å skape innflytelse der du bor har med livsstil å gjøre, og det er noe alle kan være med på. Vi kan bruke de gaver, interesser og erfaringer vi har på en veldig naturlig måte. Engasjer deg i det du liker. På et eller annet tidspunkt skaper det muligheter for å formidle Jesus. 

Mange har fått et feil bilde av Gud og hans nåde.

Likt av folket

Det er interessant å se hva Paulus skriver om menighetsledere: «Han må også ha godt ord på seg blant dem som står utenfor, så han ikke blir til spott og går i djevelens snare» (1 Tim 3,7). Vi ser at de første kristne var godt likt av folket.

Altfor mange mennesker har møtt unødvendige krav, uviselighet og fordømmelse opp gjennom årene i våre miljøer. Mange har fått et feil bilde av Gud og hans nåde. Dessverre har det ofte ført til avstand både til Gud og menigheter. De har vokst opp i våre menigheter, men miljøet var for trangt for dem. Også i den senere tid har mennesker fått dårlige erfaringer i våre menigheter. Dessverre. Jeg kjenner på en sorg og en skuffelse for alle som er blitt såret og som har møtt unåde i våre miljøer. Hva kan vi gjøre for dem? 

Feil definisjon

Hvordan kan vi møte mennesker på veien og vandre sammen med dem mot korset og nåden, uten å ha loven i hånden? Du og jeg kan ikke forvandle mennesker, men vi har en kraft som er større enn vår egen. Vi tror at Guds ord og Den Hellige Ånds kraft kan forvandle mennesker. «Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16).

Vi er kalt til å elske alle mennesker med Kristi kjærlighet, med vidåpne armer, vidåpent hjerte og vidåpent sinn. Alle. Vi er alle ufullkomne mennesker som er frelst av nåde. Vi er kalt til å dele ut nåde og formidle Guds kjærlighet. Hans kjærlighet er betingelsesløs og ikke basert på hvem vi er, hva vi har gjort eller hva vi gjør. Vi er kalt til å skinne i mørket og vise vei for dem som ennå ikke tror. Jeg liker det begrepet vi bruker – «ennå ikke tror». Ord som «de ufrelste», «de fortapte» skaper avstand. Jeg vet jeg har brukt disse ordene selv, men jeg ser at det i utgangspunktet er feil å definere mennesker. Det har vi gjort mer enn nok opp igjennom tidene. Jeg tror det er viktig å forstå at det finnes flere søkende mennesker i prosess enn vi ofte tror. Vår oppgave er først og fremst å hjelpe dem i den vandringen de er i. Utfordringen er å kommunisere med dem på en god måte og møte dem på veien. Jeg tror det begynner med å elske og å bry seg om dem. Din og Guds kjærlighet kan være med å bidra til at de oppdager Jesus. 

Flyktninger er ikke et problem, det er en mulighet.

Langsomme prosesser

Min erfaring er at omvendelsesprosessen i dag er annerledes enn før. Mange av dagens sekulære mennesker går en mer langsom prosess før de blir frelst. Derfor er det viktig å bygge relasjon og fellesskap først, for så å introdusere troen. 

Paulus kommer med noen gode råd til kolosserne: «Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt» (Kol 4,5–6).

Jeg vil nå fokusere på hvor viktig det er å være klar over at vi har et spesielt ansvar for en gruppe mennesker som har kommet til vårt land i den senere tid. De har tragiske opplevelser og har kommet til et nytt fremmed land og skal leve i en helt annen kultur enn de er vant med. Flyktninger er ikke et problem, det er en mulighet. Samtidig må vi ikke benekte eller ignorere utfordringene det medfører. 

Du kan være misjonær i nabolaget

Flyktninger – en gavepakke

Vi har fått en gavepakke med alle flyktningene og innvandrerne som kommer til Norge. Vi behøver ikke slutte i jobben for å reise til misjonsmarken. Vi behøver ikke lære et nytt språk og en ny kultur. Vi behøver ikke bruke kollektpenger for å sende ut misjonærer som bruker mange år på å lære seg språk eller for å få kontakt og bygge relasjoner med mennesker i et fremmed land. Forstå meg rett – vi skal gjøre det også. Fakta er at nå betaler staten for dem i Norge og for språkopplæringen. Du kan være misjonær i nabolaget, og menigheten kan gjøre noe på stedet.

Vi skal gå med samme frimodighet og Gud vil virke med og stadfeste sitt ord gjennom oss. Guds lys skinner best gjennom vanlige, uperfekte mennesker som har møtt Jesus Kristus. 

kommentarer