Skeptikeren Samtalen
Tror du at du er blitt helbredet, bør du ikke gå til pastor Erik Andreassen (36).

 

– Jeg liker å skape debatt på et vis. Jeg merker at jeg må holde den nede, lysten til å provosere. I russe-avisa vår sto det at «Erik starter 80 prosent av diskusjonene i klassen». Og jeg mente at jeg vant alle.

Den røde linje 70-bussen klatrer taktfast opp Ekebergåsen, på vei mot Abildsø etter å ha startet i Oslo sentrum, mens gradestokken på utsiden viser 15 kalde.

Erik Andreassen var ikke mer enn 28 år gammel da han i 2008 tok over som hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem, menigheten som han hadde gått i siden 2003 og vært studentpastor i siden 2005. Omtrent samtidig tok menigheten den samme reisen som det vi gjør nå: Opp fra sentrum og til Abildsø, et boligstrøk i det sydøstlige Oslo.

Erik Andreassen NETT

ÅNDSFATTIG: – Allerede da jeg var ungdomspastor i Stjørdal var det flere som antydet, både foreldre og ungdommer, at jeg var for lite åndelig, forteller Erik Andreassen.

– Hva diskuterte dere?

– Det kunne være alt mulig. På ungdomsskolen var jeg den kristne, liksom. Og jeg snakket om tro, absolutt. På videregående kunne jeg også diskutere sånne ting. Men det var alt mulig.

– Hva hadde Erik i dag diskutert med Erik på videregående?

– Ikke så veldig mange ting, tror jeg.

Han tenker seg om.

– Jeg har sikkert endret syn på en del saker. Det klassiske, med at man har sett flere sider av flere saker. Noen får behov for å ta oppgjør med gudsbildene de har hatt, men det har ikke jeg hatt behov for, selv om jeg sikkert ser annerledes på Gud nå enn da. Uansett ser vi bare en brøkdel.

Når jeg hører en historie om en helbredelse, tenker jeg raskt at det sannsynligvis er placebo.

Offensiv tro

Men det er noen ting som Erik Andreassen i dag ville snakket med Erik Andreassen som tenåring om. Han kommer på det idet bussen når Ryen, passerer rundkjøringen på E6, og svinger inn på Enebakkveien den siste biten opp mot Abildsø.

– Jo, det er noe jeg ville sagt til meg selv.

Som elev på Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik sørget Erik som tenåring for å legge ned Laget, som hadde vært til stede på skolen siden 1934, og startet heller opp Ny Generasjon. Hadde han kunnet velge på nytt, ville han trådt litt mer respektfullt fram i skolegangene.

– Laget var nede i en bølgedal. De møtte hverandre inne, og «gjemte» seg for resten, mens jeg ville ha en offensiv, utadvendt tro. Jeg ville bruke det treffpunktet til å nå mennesker, i stedet for å samle kristne.

– Det høres ikke helt ut som den Erik Andreassen jeg har hørt om i dag?

– Nei, jeg har nok moderert meg litt. Men et sånt opplegg koblet veldig med min ekstroverte personlighet. Jeg liker godt å stå foran mennesker. Jeg hadde andakter, og til og med danset, i kantina foran hele skolen, og jeg syntes det var spennende. Det traff veldig hos meg.

Jeg tror virkelig at Gud kan helbrede, og jeg tror på Åndens gaver. Men samtidig må det være troverdig.

«For lite åndelig»

Men noe skjedde. Etter hvert så han flere og flere baksider ved en kultur der én type personlighet, nemlig den ekstroverte, ble dyrket. Flere venner av ham, som var lidenskapelige og dypt fundamenterte i sin tro, men som ikke orket å stå på bruskasser for å forkynne evangeliet, følte seg som mindreverdige kristne.

Som 19-åring dro Erik i militæret i Værnes i Nord-Trøndelag, og begynte å gå i en misjonsmenighet i Stjørdal. Året etter ble han spurt om å være ungdomspastor i samme menighet.

– Allerede da jeg var ungdomspastor i Stjørdal var det flere som antydet, både foreldre og ungdommer, at jeg var for lite åndelig. Hva nå enn det er, sier Andreassen.

– Det var et miljø som var en smeltedigel av all mulig karismatikk. En del av det stilte jeg spørsmål ved. Jeg ønsket å fokusere på andre ting.

– Det ble sagt direkte at du var for lite åndelig?

– Ja, det …

  • Det var innledningen. Les artikkelen. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg