Dagen derpå Samtalen
Aase Minos (83) besøker graven til Emanuel hver dag. Men det handler mer om takknemlighet enn sorg.

 

minos2nett

I BLANT OSS: Familien Minos føler fortsatt Emanuels nærvær i hjemmet. Det handler ikke først og fremst om sorg, men gledene som livet har gitt og fortsatt gir. Alle foto: Mari Gjørv.

Det er det bordet der Emanuel satt under som bitteliten, forteller Benedikte.

– Han var så sjenert, skjønner du, fortsetter Aase Minos (83).

Aase peker så med stokken sin på en ny gjenstand, mens det knirker i gulvet når vi beveger oss. Samtidig forteller hun om gjenstandens historie i det gamle huset på Oslos beste vestkant. Døtrene utfyller mors fortellinger så godt de kan.

Et utypisk kall

Herskapeligheten omfavner Aase og de to døtrene Benedikte (50) og Oddbjørg (48). Her er det svære malerier med fyldige, utskårne, gullmalte rammer. Møblene er tunge, mørkebrune og fløyelkledde. Bokhyllene er velfylte av klassikere.
Huset vitner om en velholden aristokratfamilie. Men det stemmer ikke helt. Emanuel arvet nemlig huset som ligger mellom Majorstuen og Smestad. Husholdningsbudsjettet var sjelden mye å skryte av.

Det har likevel sjelden plaget Aase Minos.

– Du må forstå det at det var et kall. Og kallet var å stå ved Emanuels side i tykt og tynt.

I praksis betydde kallet et stort ansvar på hjemmebane. Døtrene Minos forteller at Emanuel var borte en måned av gangen. Det var et hardkjør. Hver kveld var det møte, på hvert møte skulle Emanuel tale, og hver tale måtte forberedes grundig.

– Ble det vekkelse, så ble han borte enda flere uker, forteller Benedikte.

Hun smiler og ser på moren sin.

– Ja, sånn var det nok, nikker Aase sakte.

Jeg har det fint.

Frigjorde forkynnelse

I 61 år var Emanuel og Aase gift før Emanuel døde i november 2014. Allerede som barn begynte han sin forkynnergjerning, noe han fortsatte med inntil sin død. I store deler av sitt liv var han blant Pinsebevegelsens mest kjente, kjære og brukte forkynnere – ikke bare i Norge, men i hele Norden.

Aases kall var utfordrende, men også fylt med glede. Hun følte nemlig at hennes liv og virke frigjorde Emanuels forkynnergjerning.

Sparsommelig liv

Tidsaspektet var ikke familien Minos´ eneste offer. Lite penger ble en annen utfordring.

– Altså, det var ikke så galt.

Aase snakker sakte mens hun forsøker å tenke tilbake.

– Du hadde ikke mye å rutte med, mamma, sier Benedikte litt bestemt.

– Nei, kanskje ikke, sier Aase og fortsetter å dra på det.

– Du klarte å vri og vende på hver krone.

– Joda. Det…

Benedikte tar over setningen:

– Jeg husker følelsen jeg hadde i butikker som lite barn. Jeg syntes det var fælt når mamma måtte bruke mye penger, for jeg visste vi hadde lite av det. Jeg spurte aldri om å få noe.

Benedikte snur seg mot sin mor.

– Du brukte heller aldri penger på deg selv.

Oddbjørg nikker og følger opp.

– Det var det som var så unikt. Hadde du en krone til overs, så gikk den til oss. Om vi hadde sagt at vi ønsket oss noe, så sparte du til det.

Jeg ble helt overveldet. Jeg sprang vekk og opp i leiligheten.

Strengt og åpent

Samtalen dreier over på den generelle oppdragelsen i residens Minos. Selv om Emanuel og Aase sto for tradisjonelle kristne verdier på hjemmebane, der kino, dans og restaurantbesøk var strengt forbudt slik det var vanlig den gangen, opplevde døtrene at oppdragelsen var åpen. Det var plass til refleksjon og spørsmål.

– Siden pappa var mye borte, krevde det mye av mamma – ikke bare i forhold til handlinger, men til kontakt og nærvær. Hun var så ekstremt til stede, forteller Oddbjørg.

For å lette på familieøkonomien tok Aase seg jobb som sekretær i Filadelfiaforlaget. Hun ønsket likevel ikke at barna skulle komme hjem fra skolen til tomt hus. Derfor stod hun opp seks hver dag for å være hjemme til klokken tolv.

Snill med autoritet

Døtrene kappes om å få ordet nå. Om hverandre forteller de hvordan huset aldri var stille i barndommen. Rundt måltidene kom verden til liv. De store spørsmålene ble snakket om. Ingen temaer var for store eller små. Tid og sted forsvant. Ingenting var umulig.

– Selv venninner av oss kunne si at de skulle ønske at mamma var deres mor, forteller Benedikte.

– Hun var jevn i humøret, snill, alltid positiv og svært sjeldent sint, skyter Oddbjørg inn.

– Var det ikke en risiko for at en slik snillhet kunne utnyttes av døtre med en far på jobbreise?

– Jeg skjønner at du spør, men jeg hadde stor respekt for mamma. Det er en naturlig autoritet over henne også.

Oddbjørg erindrer at hun som barn listet seg inn, om hun kom for sent hjem. Deretter satte hun seg i trappen til hun ble oppdaget. Så hevdet hun at hun hadde sittet der siden hun kom hjem – innenfor tiden.

– Det siste jeg ville var å være ulydig mot mor. Noen ganger måtte jeg derfor forsøke å dekke over.

– Aase, hva er kunsten, hvordan går det an å være snill og ha autoritet samtidig?

  • Det var innledningen. Les artikkelen. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

 

kommentarer


Anbefalte innlegg