Fabrikken med den spesielle atmosfæren Reportasjen
– Frivillige og kunder merker at vi bærer med oss noe spesielt, sier Martin Rosenhoff (31).

 

– Gardiner er vel det vi bruker mest tid på, sier Martin Rosenhoff (31).

Arbeidslederen i Maritastiftelsens (Marita) arbeid i Mjøndalen strever hardt med å få noe stoff og en stang til å minne om en gardin. I tillegg må jo alt festes over vinduet.

– Ja, jeg blir aldri klok på det. Og så er det en jungel av ulikt oppheng. Man blir aldri utlært i gardinfaget, roper Marita-ansatte Ketil Johnstad (53) fra soverommet mens han rer en seng.

Ketil og Martin gjør noe de gjør ofte. De gjør i stand leiligheter til flyktninger på vegne av kommunen.

Ikke bare setter vi møbler sammen, vi innvier dem i bønn til Gud.

Huset med det rare i

Selv om Maritastiftelsen ble etablert tilbake i 1984, er arbeidet i Drammensregionen ganske ferskt. I 2011 kjøpte de et gammelt fabrikklokale i tradisjonell rød murstein rett utenfor Mjøndalen.

De nye 1.200 kvadratmeterne skulle brukes til å åpne en stor, ny bruktforretning. Deres lille forretning i Markveien i Oslo var ute av stand til å ta imot det de får inn av klær, møbler, servise og mye annet. Tiden var inne for å utvide. Dette gir også muligheter for arbeidstrening og fellesskap for tidligere rusmisbrukere.

Arbeidstreningen er også for folk som soner med lenke eller gjennomfører samfunnsstraff, har vært med. Det samme har langtidssykmeldte, frivillige og folk med angst, eller innvandrere som trenger språkpraksis. Et par år senere åpnet det seg enda en mulighet. Kommunene i Øvre og Nedre Eiker ønsket anbud på møblering av boliger for flyktninger. Marita vant. Siden har de satt i stand 80 leiligheter.

– For å si det sånn, kommunene har spart en del kroner, sier Martin, men føyer til:

– Dette gir perfekte synergier for oss. Vi kler boligene med butikkens bruktmøbler, og det gir nye muligheter for arbeidserfaring.

At Marita-ansatte Martin og Ketil jobber sammen i flyktningarbeidet, er ikke vanlig. En ansatt og en med behov for arbeidserfaring er nemlig en del av konseptet.

– Det er dårlig butikk for Marita også, sier Ketil og blunker med det ene øyet.

Krise er det imidlertid ikke. Maritas arbeid i Mjøndalen og Hokksund gikk med et overskudd på 600.000 kroner i 2015. I år ligger de an til et overskudd på 500.000 kroner. Pengene går videre til et annet ferskt engasjement hos Marita: Kampen mot menneskehandel.

Artikkelen fortsetter under bildet.

marita2

VELKOMMEN: Maritastiftelsen har fått ansvaret for å sette i stand flyktningboliger av NAV i Øvre Eiker kommune. Martin Rosenhoff (31) og Ketil Johnstad (53) skrur sammen møbler og gjør klar nok en leilighet.

Muligheten til å gi

Leiligheten er ferdig satt i stand.  De to herrene, med temmelig ulik fortid, rasker verktøyet sammen. Martin Rosenhoff har levd et stabilt kristenliv store deler av livet. Ketil Johnstad har vært «30 år på kjøret i Bergen», som han sier. I 1998 ble han både rusfri og frelst gjennom Evangeliesenteret. Etter 11 år rusfri, sprakk han.

Gjennom Maritastiftelsen kom han tilbake. Gjennom Marita får han gjøre noe han virkelig elsker.

– Den hjelpen og muligheten jeg har fått hos Marita, er unik, slår Ketil fast.

– Jeg elsker å jobbe med møbler, og jeg elsker å møte folk, særlig ufrelste folk. Det er gull for meg. Ikke bare setter vi møbler sammen, vi innvier dem i bønn til Gud. Det er så kjempe-meningsfullt å kunne gi tilbake ved å hjelpe andre, forteller Ketil.

– Er det slik for dem som er på arbeidstrening hos dere?

– Ja, absolutt. Det gjør noe med stoltheten å bare motta hjelp. Her får de muligheten til å gi hjelp.

Ketil ser over leiligheten. Han går fra rom til rom for å kontrollere at alt ser bra ut, mens han forteller.

– Noen kan selvfølgelig reagere på at flyktningene får bedre hjelp enn de selv har fått.

Det er sjelden vi opplever fordommer eller skepsis.

Takknemlige flyktninger

I starten pyntet Marita leilighetene med bamser, bilder og annet pynt. Det har de gått tilbake på.

– Det tok mye tid, forteller Martin.

– Men den viktigste årsaken er at folk har forskjellig smak. Forskjellen blir fort enda større når man er fra ulike kontinenter.

En del av arbeidet er mottakelsen av flyktninger. Her trengs det også hjelp. Vaskemaskiner er ikke allemannseie på alle kontinenter.

– Det som er gøy, er takknemligheten. Vi har sett flere tidligere flyktninger ønske å være med å hjelpe nye flyktninger gjennom vårt arbeid. Det kan være ganske nyttig, særlig hvis de er fra samme land.

En åndsatmosfære

Ute i den glassklare høstdagen kjører vi den vesle milen fra boligen i Hokksund til bruktbutikken ved Mjøndalen. Butikken drives av ansatte, men også mange frivillige. Å drive butikk krever mange hender som kan sortere, pynte, rydde, vaske og prise varer. Butikksortimentet må også hentes hos private husstander.

I tillegg til 11 tidligere rusmisbrukere som trenger arbeidserfaring, har de tiltrukket seg 70 frivillige. Mens alle ansatte må være kristne, har mange av de frivillige liten erfaring med kristendom.

– Det gjør alt ekstra meningsfylt, mener Martin.

Deretter forteller han flere enkelthistorier om butikkens frivillige.

– Vi hentet noen stoler oppe i gata her hos en trivelig enke. Hun lurte på om det gikk an å hjelpe. Ketil inviterte henne ned på en lunsj for en prat.

Martin jobber litt tregere mens hans forteller. Nå stopper han opp og snur seg rundt.

– Jeg husker så godt måten hun, med tårer i øynene, takket …

  • Det var innledningen. Les artikkelen. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer