Varmere bevegelse Leder
Pinsebevegelsen tåler godt noen graders temperaturstigning.

 

Det gjør sterkt inntrykk når Torsten Mentzoni i forrige utgave av KS ærlig deler sine refleksjoner etter en halv mannsalder i tjeneste for Pinse-
bevegelsen.

Uten å ta stilling til hva som skjedde i forbindelse med hans avgang i Pinsekirken Tabernaklet, Bergen, er det trist når en av våre fremste pastorer og bibellærere beskriver opplevelsen av å gi livet sitt til en bevegelse som lar ham bli stående alene når det stormer og som gir ham følelsen av å bli glemt når han hadde trengt oppmuntring og hjelp.

Jeg tror ikke Pinsebevegelsen er en kald bevegelse.

Jeg har begynt å rydde kontoret mitt.Haugen av gamle skriveblokker minner meg om de nesten hundre KS-portrettene jeg har på samvittigheten. Å få komme tett på ledere i bevegelsen vår, stille de spørsmålene jeg selv lurer på, for så å gjengi dette i KS, har vært et frynsegode av det eksepsjonelle slaget.

Men, ikke sjelden har jeg gått fra disse sesjonene med blandede følelser. For midt i vitnesbyrdene om tjeneste og kall, bønn og overgivelse har det ofte ligget en påtakelig ensomhet, en overraskende følelse av mindreverdighet og en dårlig skjult opplevelse av å ikke være inne i det gode selskap.

«Velkommen til Predikantkonkurransen», sa en gammel pinseforstander til meg da jeg første gang møtte opp på predikantkonferansen med notatblokk og krøllete KS-skjorte. Jeg trodde det var en spøk.

Men flere ganger enn jeg liker å tenke på har jeg intervjuet ledere jeg selv ser opp til, som er gode hyrder for sine forsamlinger, men som føler at de har mislykkes i konkurransen. Andres suksesshistorier har blitt til byrder, og man ser ned på sin egen tjeneste.

Resultatene vi liker aller best, er fulle hus.

Jeg tror ikke Pinsebevegelsen er en kald bevegelse. Vi er velsignet med mengder av tjenestevillige og varme hjerter. Men det kan være sider ved vår struktur, vår kultur og delvis vårt fokus som kan gi romslig med plass til prestasjonsjag.
Vil du ha jobb i bevegelsen vår, må du vise deg fram. Vil du beholde jobben, må du vise til resultater. Og resultatene vi liker aller best, er fulle hus.

Som vekkelsesbevegelse ligger det i vårt DNA å søke gjennombrudd, vekst og framgang. Ja, vi tror faktisk det er en naturlig konsekvens av livet med Gud. Men når dette ansvaret skal bæres av enkeltpersoner som ikke føler seg sett og verdsatt av et større fellesskap, blir motbakkene lange.

I vår bevegelse er det ingen enkeltpersoner som kan lastes for kulturen som råder – vi er et kollektiv på godt og vondt. Den enkelte leder bærer også selv et ansvar for å bygge gode og solide relasjoner rundt seg, og å sikre seg mot alenegang.
Men når sentrale råd og komiteer i Pinsebevegelsen nå arbeider med å finne strukturer som ruster oss for framtiden, bør en av de viktigste jobbene være å skape et enda mer inkluderende ledermiljø, som sikrer at ingen blir stående alene.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg