«Jeg tvilte på både Pinsebevegelsen og meg selv» Samtalen
Torsten Mentzoni (44) har gitt livet sitt til Pinsebevegelsen. Men forholdet skranter.

 

– Jeg var typen som kunne lese i KS at to var døpt på Finse eller at det var vekst i  pinsemenigheten på Lena, og kjenne at begeistringen tok meg, sier Torsten og setter gaffelen i den indiske lunsjen.

– Jeg hadde en hjertesak, og det var Pinsebevegelsen.

Tallknuser

Vi møter Torsten i Oslo dagen etter at Magnus Carlsen har vunnet sitt første parti under sjakk-VM, og Torsten er både trøtt og begeistret.

– Det som skjedde i natt var stor kunst, sier Mentzoni om slaget som satte russiske Sergej Karjakin sjakk matt.

Torsten, som de fleste kjenner som pastor og bibellærer, har selv en utpreget legning for logikk og systemer, og de gangene han prøvde seg på Abel-konkurransen på videregående, har han kommet til det internasjonale sluttspillet i den gjeve matematikk-konkurransen.

Kallet

– Hvor var det den akademiske karrieren som matematiker ble torpedert?

– Det skjedde 6. august i 1986 på en leir med ungdommene i Salem, Sandefjord. Jeg var 14 år, Gunnar Østrem og Per Morten Nilsen talte, og jeg kan huske det som om det var i går. Jeg ble døpt i Den Hellige Ånd og fikk kallet over meg. Fra den dagen visste jeg at jeg var kalt til å forkynne evangeliet, sier Torsten.

– Den opplevelsen var så altoppslukende at jeg gikk rett til ungdomslederne mine, Noomi Jenssen og Jan Eilert Aakre, og fortalte at jeg var klar til å reise ut som evangelist. De rådet meg til å fullføre videregående skole først, og det var kanskje greit, sier Torsten og smiler.

Jeg har blitt overrasket over hvor stor del av betalingen i Guds rike som kommer i form av lærepenger.

Altoppslukende

Etter videregående skole begynte Torsten i skoleteam i hjemmemenigheten i Sandefjord, der faren Herman var forstander. Deretter ble det kristendomsstudier i Kristiansand og et altoppslukende engasjement som ungdomsleder i sørlandsbyen. Derfra bar det til Zion, Stavanger som pastor, før mannen med det gode hodet og den raske replikken endte opp i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen for om lag 12 år siden.

– Når jeg ser tilbake, så bunner alle valg jeg tok senere livet i den kallsopplevelsen jeg fikk på leirkvelden i 1986, forklarer Torsten.

– Du snakker i fortid?

– Ja, jeg gjør det.

Torsten tar seg god tid med svarene.

– Da jeg ga meg som pastor i Pinsekirken Tabernak-let i Bergen i 2013, etter flere tøffe år som leder, trosset jeg for første gang den dragningen mot forkynnelse og lederskap som ligger på innsiden. I stedet for å si ja til pastorkall fra andre steder i landet og fortsette som før, så stoppet jeg opp.

Torsten tar en slurk Cola Zero og lar fortsettelsen ligge i lufta.

Satte barna foran

De siste tre årene har Torsten, som er adjunkt med matematikk, historie og kristendom i sekken, tjent sine penger som lærer ved Danielsen videregående skole i Bergen. Tiden han før brukte på eldstemøter og prekenforberedelser, får familien og et lokallag i KrF nyte godt av.

– Jeg satt med kunnskap om hva flytting kan gjøre med unge mennesker, og denne gangen satte jeg barna mine foran det jeg stadig opplever at er kallet mitt, sier Torsten.

Inn i krise

Etter avgangen fra pastortjenesten i Pinsekirken Tabernaklet, var Torsten i flere medier åpen om at det hadde kostet å være hyrde for fårene i den tradisjonsrike pinsemenigheten i Bergen.

– I et intervju med avisen Dagen sa du at om noen ba deg fortsette, så var du villig til å vurdere det. Det skjedde altså ikke?

– Jeg liker å si at jeg gjorde alle i menigheten glad. Noen var glade da jeg kom, noen var glade da jeg tjente der og resten ble glade da jeg dro, sier Torsten-

Han legger ikke skjul på at denne avgangen var dramatisk for ham selv.

– Det var ikke slik det skulle ende. Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg.  Alt ble helt annerledes på en vond måte, og det sendte meg inn i en personlig krise.

Den kulturen jeg finner i Salt av vennlighet og godhet, har imponert meg.

Tvilen

– Du har forsøkt å følge kallet Gud har gitt deg. Har det vært verdt det?

– Jeg vet ikke. Det er et spørsmål jeg går mine personlige runder med om dagen, og som jeg ennå ikke har et endelig svar på.

– Handler det om at den forventede belønningen for å følge kallet øyensynlig har uteblitt?

– Det er et sammensatt bilde. Jeg pleier å si at jeg har blitt overrasket over hvor stor del av betalingen i Guds rike som kommer i form av lærepenger.

– Kjenner du på bitterhet mot Gud ?

– Nei, jeg har vært skuffet på mennesker, jeg har tvilt på meg selv og min egen evne til å høre Guds stemme og jeg har tvilt på bevegelsen jeg tilhører, men Gud…

  • Det var starten. Les artikkelen. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg