En beskjeden bauta Samtalen
På tross av 30 år i fulltidstjeneste i landets største pinsemenighet er ikke Tore Deila (67) klar for pensjonisttilværelse ennå. Selv ikke med ME-diagnose.

 

Presis klokka elleve søndag formiddag entrer Tore Deila (67) mylderet i Barratt Kaffebar, som også er inngangspartiet til Filadelfiakirken i Oslo. Sammen med kona Torgun og et av barnebarna går de rett mot registreringen til søndagsskolen.

Men Tore kommer ikke langt før han blir stoppet av opptil flere som vil snakke. Tore gir villig av både tid og entusiasme til yngre som eldre. Det stråler av trygghet og varme gjennom både holdning og kroppsholdning, og mange får en klapp eller en klem før Tore har nådd den andre siden av rommet.

Beskjeden bauta

– For mange er du en bauta i denne kirken?

– Hm, jeg er kanskje det, sier Tore halvt bekreftende og halvt undrende.

– Men jeg har ikke gjort så mye, vet du. Jeg er ingen gründer eller noe slikt.

Beskjeden, det er han ihvertfall. For Tore Deila har gjort mye i Filadelfiakirken de siste 30 årene. Fra å være ungdomspastor, til å bli rektor på bibelskolen til omsorgspastor, som han fortsatt er, har han stått tett sammen med personer som Morgan Kornmo, Magne Tangen, David Østby og Egil Svartdahl. Han har vært med på å starte opp det første, viktige Alphakurset og den første julekonserten. Ting som fortsatt varer og som gir resultater.

Trykket var så sterkt, jeg tenkte ‘jeg bare må forkynne evangeliet’!

Seks generasjoner

Med tre generasjoner før seg i Filadelfiakirken, og nå med egne barn og barnebarn i kirken, står Tore solid plantet. Han har vært fast ansatt i Filadelfiakirken siden 1985, og er den pastoren etter Barratt som har lengst sammenhengende tjeneste i menigheten.

– Det å komme hit for 30 år siden og fortsatt stå i tjeneste nå, sier noe om Filadelfia. Jeg har fått spørsmål fra andre steder, men opplever det så godt å ha fått lov til å bli værende her og stadig få gå inn i noe nytt. Det har spart oss som familie fra å bryte opp og flytte, og det har gitt barna mulighet til å få et åndelig hjem.

Savner begravelsene

– Omsorgspastor er ikke noe alle menigheter er så privilegerte å ha. Hva gjør du på jobb?

– Det handler mye om forkynnelse på torsdagsmøtene og på turer med de eldre. Og undervisning på bibelskolen. Men det er jo i seniorarbeidet jeg har stillingen min, hvor jeg har arbeidet sammen med Anne Strandskogen og Turid Svartdahl i mange år. Det er viktig å si at vi er så heldige å ha bønn- og samtalesenteret. Der tas mye av sjelesorgen. Pluss at vi har veldig mange i besøkstjenesten. Før hadde jeg mye begravelser. Det likte jeg godt, det er kanskje fælt å si. Men du får møte folk du aldri ville ha møtt på en gudstjeneste. Og så kan du forkynne for dem med autoritet i den troen som den avdøde hadde. Nå jobber jeg kun deltid, og har måttet bortprioritere dette, dessverre.

Hadde det vært i dag, hadde jeg studert teologi, men den gangen var ikke det så aktuelt for oss pinsevenner.

Ville ha valgt teologi

Tore er født «på lokalet» i Sion, Sellebakk, i andre etasje. Han er pastorsønn og har derfor vokst opp delvis i Oslo, Hauge i Dalane, Tønsberg og så tilbake til Oslo, hvor Evangelisesalen var base. Etter siviltjeneste på Sunnås sykehus, ble det lærerstudier i Oslo.

– En kunne tenkt seg at du var teolog, du som hoved-sakelig driver forkynnelse og bibelskoleundervisning?

– Teologien er autodidakt, selvlært, forklarer Tore.

– Jeg har alltid hatt interessen og har lest masse. Hadde det vært i dag, hadde jeg studert teologi, men den gangen var ikke det så aktuelt for oss pinsevenner, vet du, sier Tore, som tilhører en tid hvor det meste helst skulle komme på inspirasjon.

Kallskrise

En kjærlighet ved første blikk-historie hører med før den lille familien bosatte seg i Åros og Tore ble lærer på heltid.

– Torgun og jeg møttes mens vi gikk på lærerskolen. Vi møttes så tilfeldig at det må ha vært en mening med det, smiler Tore overbevist.

– Vi fant tonen veldig fort, og står hverandre fremdeles nær som ektefeller og sjelsfrender. Hun er en veldig god samtalepartner med stor kunnskap og klokskap. Dette har betydd mye for meg i livet og i tjenesten.

I tiden på Åros vokste det indre trykket på å forkynne og dele. Tore satt hver kveld og forberedte seg for det han ennå ikke visste skulle komme.

– Jeg var jo framme og vitnet ved alle anledninger på møtene våre, og jeg begynte etter hvert å forkynne i nærliggende menigheter. Trykket var så sterkt, jeg tenkte «jeg bare må forkynne evangeliet!» Til slutt ble det en krise for meg, for jeg visste hvor viktig det var å være lærer. Men begge deler krevde fullt engasjement.

– Var det et kall du opplevde?

  • Det var starten. Les artikkelen. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg